Hadde en ekkel opplevelse i natt. En jeg håper på å slippe å oppleve i natt og.
Det har seg slik at rundt klokken 01.00 i natt bråvåknet jeg. Da var det en skikkelig ekkel og vond følelse i skuldra som gjorde at jeg ut av refleks tok den andre armen og slengte over skuldra. Det føltes ut som om skuldra var på vei ut av ledd, men denne raske refleksen dyttet den på plass igjen. Alt dette skjedde i nesten halvsøvne. Det var utrolig ekkelt. Og om du tror kanskje det bare var en drøm, så er det feil. For i hele dag har skuldra mi vært vond og svak. Nesten slik den var etter at jeg fikk av fatla mi etter forrige gang skuldra gikk ut av ledd.
Min hypotese på hvorfor dette skjedde er gymtimen vi hadde den samme dagen. Det er nok alt for lenge siden jeg har tatt armhevninger. Så på et eller annet vis har jeg kanskje ligget feil og fått krampetrekninger som førte til smerten min. Men jeg kan i hvertfall love deg at det var ganske creepy. Så håper den er blitt bedre i dag slik at jeg slipper å være nervøs for om det kommer til å hende i kveld igjen.
Jeg har det med å bli litt overforsiktig når jeg har vondt et sted som ikke er blåmerke eller et vanlig sår.
Ellers har vi hatt en interessant samtale på bibelgruppa i dag. Tror det passet seg at vi bare var jenter. Det er i hvertfall da jeg klarer å åpne meg, ikke at det var meg vi hadde så stort fokus på i dag. Er min tur neste gang ;)
Og så har vi, eller Karoline og Irene, ordnet med en liten bursdagsfeiring for læreren vår Gunnar som fylte år i går. Det var en hyggelig hendelse. Vi tok det til leksehjelpen. Vi gikk inn i klasserommet og satte fra oss kaka og kortet og en bukett blomster. Så kom Gunnar og Joakim inn i klasserommet mens vi stod gjemt bak et skap. De ble stående om at hvis ingen kom så fikk de bare ta det de to. Jeg stod der bak og holdt på å fnise meg i hjel. Jeg er i litt lett le-humør for tiden, fnisehumør. Og i det vi hørte at han leste kortet kom vi gående fram og sang " Hurra for deg". Og i timen som fulgte fikk vi oss noen gode lattere. Timene til Gunnar er alltid komiske, og samtidig lærer vi voldsomt mye. Flott kombinasjon får en si.
onsdag 23. april 2008
tirsdag 22. april 2008
Langemann lurer alle
Jeg kan det å sette opp et blidt fjes og se glad ut, uten noen bekymringer i verden. Men vet du hva? Det er ikke slik det egentlig er. Og bare så jeg får oppklart det, ting som står på denne bloggen kan virke fælt og brutalt og høres ut som jeg har store problemer, men greia er den at jeg har behov for å skrive ut ting. Så jeg har det egentlig ikke så forferdelig som det høres ut, men inni blant blir det litt mye og da får jeg et behov for å skrive det ut. Det er en god måte å få ut ting på. Det er blitt gøy å skrive. Det er nok en del av min bearbeidelse av ting. Det er liksom mye letter å skrive ned ord enn å måtte sitte å formulere seg i øyeblikket. Da blir ting hindret av tårer og jeg får ikke fram det jeg egentlig vil si.
Akkurat for tiden virker det som følelseslivet er i litt ubalanse. Er på randen til å felle tårer når som helst, og føler meg alene selv om jeg er blant venner. Og særlig i dag som faktisk alle folkene mine var borte. Det var litt fælt, selv om jeg vet jo jeg har andre jeg kan gå med, men på et vis føler jeg meg et steg vekke i fra dem. De er liksom sin gjeng, og så kommer jeg som en attpåklatt. Det er sånt som skjer ubevisst. Men det er mye enklere dette på Kvås, enn det ville vært på Tangen feks. Der ville jeg følt meg forlatt og borte, mens på Kvås er det alltid noen folk. Problemet er bare at de vet jo ikke at jeg ikke er i topp humør for tiden, men jeg vil være det. Nå i fin været. Og jeg vil så gjerne fortelle alle om min situasjon, men det passer seg aldri, og de har sikkert ingen interesse av å vite det. Jeg har for store tanker og drømmer.
Det er så merkelig hvor mange forskjellig humør man er i, og når man er i et humør er det utenkelig hvordan dette kan forandre seg, og hvordan alt annet forandrer seg med det. Som i disse tider der alt er litt småtrist så kan jeg ikke se hvordan ting vil være anderledes i morgen kanskje. Jeg har den følelsen av at jeg vil ligge i noens armer å bare gråte fra meg, men finner ikke den personen. Og dette er ord jeg bare popper ut av hjernen min, ting må ikke bli tatt bokstavelig, men det er og en grunn til at de blir skrevet.
Det er stusselig her når verken Solveig, Karoline eller Linda er her. De gjør ting så mye gøyere, særlig når de er alle tre. Jeg har ikke fått den daglige latterkrampen i dag... Den savner jeg. Men jeg håper dere koser dere på tur. Det hadde vært så gøy å vært med.
Langemann fortsetter å lure alle. Alle som enda ikke vet.
Akkurat for tiden virker det som følelseslivet er i litt ubalanse. Er på randen til å felle tårer når som helst, og føler meg alene selv om jeg er blant venner. Og særlig i dag som faktisk alle folkene mine var borte. Det var litt fælt, selv om jeg vet jo jeg har andre jeg kan gå med, men på et vis føler jeg meg et steg vekke i fra dem. De er liksom sin gjeng, og så kommer jeg som en attpåklatt. Det er sånt som skjer ubevisst. Men det er mye enklere dette på Kvås, enn det ville vært på Tangen feks. Der ville jeg følt meg forlatt og borte, mens på Kvås er det alltid noen folk. Problemet er bare at de vet jo ikke at jeg ikke er i topp humør for tiden, men jeg vil være det. Nå i fin været. Og jeg vil så gjerne fortelle alle om min situasjon, men det passer seg aldri, og de har sikkert ingen interesse av å vite det. Jeg har for store tanker og drømmer.
Det er så merkelig hvor mange forskjellig humør man er i, og når man er i et humør er det utenkelig hvordan dette kan forandre seg, og hvordan alt annet forandrer seg med det. Som i disse tider der alt er litt småtrist så kan jeg ikke se hvordan ting vil være anderledes i morgen kanskje. Jeg har den følelsen av at jeg vil ligge i noens armer å bare gråte fra meg, men finner ikke den personen. Og dette er ord jeg bare popper ut av hjernen min, ting må ikke bli tatt bokstavelig, men det er og en grunn til at de blir skrevet.
Det er stusselig her når verken Solveig, Karoline eller Linda er her. De gjør ting så mye gøyere, særlig når de er alle tre. Jeg har ikke fått den daglige latterkrampen i dag... Den savner jeg. Men jeg håper dere koser dere på tur. Det hadde vært så gøy å vært med.
Langemann fortsetter å lure alle. Alle som enda ikke vet.
lørdag 19. april 2008
Pop, goes my heart
Forelskelse, kjærlighet, forhold. Alt ser så idyllisk ut på film. Han, hun, de møter hverandres blikk, og de bir forelsket. Like etterpå ligger de sammen, og så blir de kjærester.
Så langt i fra virkeligheten som det går an å komme, for å sette det på spissen.
Hvor rart høres det ikke ut å ligge med hverandre for så å bli kjent og erklære seg som kjærester etterpå. Dette er jo helt gal måte å gå fram på. Når var det samleiet kom først, for så å bli kjent? Dette må ha vært i den nye verden. I den verden da samleie er en hvilken som helst aktivitet man gjør med alle man har lyst til, og ikke bare den "ene". Moralen er blitt snudd på hodet.
Slik som i filmen Music and lyrics som jeg just så. Der startet forholdet deres ved at de lå sammen. Og dagen etterpå var alt pinlig og rart, og de var usikre på om de faktisk likte hverandre. Og det var her starten på et normalt forhold begynte. Hvor feil høres ikke det ut? I mine ører er det veldig ulogisk.
Hadde de begynt der de fortsatte etter samleiet, så hadde ting vært normale.
Hva skal de nå dele med hverdandre som er spesielt intimt og bare for de to, nå som de startet med dette?
Fikk bare en trang til å lufte tanken litt nå mens jeg satt og irriterte meg over det.
Men ellers var denen filmen veldig søt, og vekket lengtende følelser i meg. Hehe, liker å se romantiske filmer jeg. Typiske jente filmer. Så sånn er det bare, og jeg skammer meg ikke for det. Men akkurat slike ting som nevnt kan irritere meg.
Så langt i fra virkeligheten som det går an å komme, for å sette det på spissen.
Hvor rart høres det ikke ut å ligge med hverandre for så å bli kjent og erklære seg som kjærester etterpå. Dette er jo helt gal måte å gå fram på. Når var det samleiet kom først, for så å bli kjent? Dette må ha vært i den nye verden. I den verden da samleie er en hvilken som helst aktivitet man gjør med alle man har lyst til, og ikke bare den "ene". Moralen er blitt snudd på hodet.
Slik som i filmen Music and lyrics som jeg just så. Der startet forholdet deres ved at de lå sammen. Og dagen etterpå var alt pinlig og rart, og de var usikre på om de faktisk likte hverandre. Og det var her starten på et normalt forhold begynte. Hvor feil høres ikke det ut? I mine ører er det veldig ulogisk.
Hadde de begynt der de fortsatte etter samleiet, så hadde ting vært normale.
Hva skal de nå dele med hverdandre som er spesielt intimt og bare for de to, nå som de startet med dette?
Fikk bare en trang til å lufte tanken litt nå mens jeg satt og irriterte meg over det.
Men ellers var denen filmen veldig søt, og vekket lengtende følelser i meg. Hehe, liker å se romantiske filmer jeg. Typiske jente filmer. Så sånn er det bare, og jeg skammer meg ikke for det. Men akkurat slike ting som nevnt kan irritere meg.
torsdag 17. april 2008
Update from Bacelona
Da skal jeg endelig ta meg tid til å fortelel hvordan vi hadde det i Barcelona. Om du kanskje ikke visste det så var jeg med klassen min i Barcelona fra 7. april til 12. En konge tur, som man sier på sørlandet blant ungdommer.
Vi dro tidlig, tidlig en mandags morgen. Heldigvis ble jeg hentet av Gunnar (læreren min) hjemmes hos meg 04.40 i stedet for å måtte kjøre en time før. Det var en glede å møte resten av klassen på flyplassen Kjevik.Vi sjekket inn, gikk gjennom taxfree-en, og satte oss i ventesalen. Det var en glede å sette seg på flyet, men jeg tror jeg skal droppe å fortelle om de små detaljene om flyturen. Så da hopper vi rett til Barcelona.
Vi landet i Barcelona i 12.00 tipper jeg. Da skulle vi ta buss, tog og metro for å komme oss til hotellet. Dette ar ingen behagelig forflytning. Å bære på en normal tung bag, sekk og jakke gjennom alle disse transportmidlene er fælt og tungt. Spesielt varmt var det i undergrunnen der vi måtte gå forferdelig langt, fram og tilbake for å komme til metroen vår. Det var en glede å finne hotellet. Der la vi fra oss bagasjen, dusjet og sov. Det var kanskje ikke helt det smarteste, for etterpå var jeg enda trøttere. Men du å deilig det var å sove. Etter siestaen tok vi beina fatt og begav oss ut på oppdagelsesferd i Barcelona, gamlebyen. Vi tok startet med La Rambla, (også kjent som Rambala i våre ører) Her fantes det mange gateselgere og andre underholdere. En fryd for Solveig, spesielt da vi kom opp til dyreavdelingen. Det var vel opp i mot 10 boder med nesten de samme dyrene. Jeg syns det er uforståelig hvordan man kan selge dyr på gata. Ellers gikk vi rundt i gata og shoppet. Vi fant noen secondhand-butikker som vi slo oss løs i. Karoline trivdes veldig godt her. Og, ikke minst, denne dagen var vi, Camilla, Karoline, Solveig og jeg, inne på et digert marked der de solgte masse frukt og andre matartikler. Det var helt fantastisk å se alle fargene og fruktene de hadde. Vi kom også over noen kjøttdisker. I disse lå det magesekker, hjerner, hover, levre, tunge, hoder og andre ekle saker.
Neste dag skulle vi utforske en katedral. Navnet kan jeg ikke huske, men fin var ho. Gruelig fin. Og det var jo så mye fint å se på på vei til katedralen. Det er fantastisk mye fin arkitektur i Barcelona. Etter en underfull titt inne i katedralen, og en kikk på ute på taket, fikk vi gå løs på shoppingen. Vi fant en fin gate like i nærheten. Men det var egentlig ikke så lurt, for etterpå skulle vi gå, ja gå, sykt langt, for å besøke en catalansk avis i bydelen Eixample. Det var utrolig langt å gå. Selv om vi gikk 1-2 timer før vi skulle være der, kom vi der ikke før sekundviseren viste 17.00. Noen gikk seg bort på veien nemlig, og vi strevde med å finne ut hvor vi skulle. Og da kan du tenke at vi var utslitt, helt kaputt. Og når vi da i tillegg skulle STÅ og høre på en catalansk mann fortelle om oppsette av avisen deres. Da hadde jeg mest lyst til å falle sammen.
Neste dag var det klart for Gaudi-parken. Denne gangen tok vi metro et godt stykke, men like vel synes jeg det var et stykke å gå for å komme til parken. Gaudi-parken var en fasinerende park, men jeg hadde forventet mer. Da vi kom til parken var det første vi gjorde å finne et sted å spise nistematen vår. Da folk begynte å bli ferdig, måtte Sigbjørn prøve å tjene seg litt penger som gateunderholder. Dette gikk meget dårlig, men det var veldig morsomt for oss i klassen. De prøvde å synge, være akrobater og diverse. Men jeg kan dessverre ikke si at de lyktes. Folk så bare dumt på dem.
Senere på kvelden skulle vi i en annen katedral, ved navn Maria, der vi skulle på en messe. Vi satt utenfor katedralen og nøt en god is før vi gikk inn til messen. Det ble først litt usikkerhet da det ikke så ut som det skulle starte noe messe der vi satt. OG lærerne begynte å lure på om vi hadde gått i feil Maria-kirke. Men til slutt fant de ut at den startet 19.30 i et rom bak alteret. En catalansk messe er en rar ting, særlig når du ikke forstår en ting av det som blir sakt. Vi gikk etter 30 min. Da gikk vi til en fansy tapasrestaurant. Veldig fansy, og dyr. Heldigvis var det skolen som skulle betale dette. Jeg var ganske skeptisk til maten, og så ikke hvordan man kunne bli mett. Men mine mistanker ble avbekreftet da vi begynte å spise. Maten var god, og praten gikk godt. Vi lo så utrolig mye, at enkelte begynte å skamme seg over oppførselen vår. Og vi lagde nok litt mye bråk for de andre gjestene.
Neste dag var en Gaudi-dag. Vi besøkte Sagrada Familia. Jeg tok følge med Camilla og Gunnar og gikk, mens de andre tok metro. Kirka var fin den, men, igjen, hadde jeg forventet meg noe større. I tillegg haddde jeg litt mageknipe, så det gjorde ikke ting bedre. Men for all del, den var fin. Etterpå stakk de andre på stranda, mens Camilla og jeg dro av gårde for å se på forskjellige verk av Gaudi. Det aller kuleste var å se huset han sitt, Casa Mila. Himmel og hav så fantastisk kult det var! Er drit glad for at jeg valgte det i stedet for å gå på stranda. Det fantes omtrent ikke en eneste rett linje i dette huset. Jeg fant et par bordben som var rette, men det var omtrent det. Ellers var alt i bølger. Tanken på at dette ble bygget på slutten av 1800-tallet er jo helt ubegripelig. Gaudi var en syk, syk mann.
Neste dag dro en gjeng av oss til dyreparken. Jeg måtte jo finne ut hvordan dyreparker i utlandet så ut. Og jeg kan si at den ikke er i nærheten av så fin som den i Kristiansand. Greit, de hadde noen kule dyr som vi ikke har i Kr.sand, slik som gorilla og delfiner, og panter, men i Kr.sand er det så mye bedre tilrettelagt for dyrene, og penere omgivelser. Men jeg er glad vi dro i dyreparken for det om. Det var spennende. Jeg likte gorillaen veldig godt. Den var så interessant, og skummel. Den satt og bæsjet i hånda si, for så å spise det etterpå. Ganske komisk. Så så vi bjørn, de lå i dvale som noen søte kosebamser. Det var to nesehorn der også, men de så omtrent døde ut. Det var fælt. Løve og tiger hadde de og, men de i Kr.sand er mye penere. De hadde faktisk gaupe også, men dæsken å lite område de to gikk på. Det var trist å se på. I Kr.sand har de jo en hel park omtrent å boltre seg i. Her var det et lite bur som ikke var stort lengre enn 5 meter.
På kvelden denne dagen skulle vi til den siste bydelen, Montjuice (eller noe slikt). Her skulle vi se på et lysshow på nasjonal palasset. Før det gikk vi og shoppet i området. Jeg fant absolutt ingenting. Det var ingen butikker av interesse der vi gikk, bare jalla. Da lysshowet startet hadde det begynt å regne. Ikke helt beleilig, men vi fikk holde ut. Det var et stilig fonteneshow, men ettersom at det var ganske lyst så vi ikke stort til lysene. Det var litt kjedelig, men det var en fin opplevelse for det om.
En av dagene var vi på en japansk restaurant og spiste. Det var litt kult. Jeg spiste omtrent hele middagen med pinner. Huff og tungt det er. Men festlig.
Utenom alle fasilitetene vi var på så skjedde det mye komisk. En kveld satt en gjeng av oss i Rambala-gata og hygget oss. I dèt får Kim DEN syke latterkrampen. Jeg har aldri sett noen le så komisk. Han satt sikkert og lo i 30 min. Sigbjørn og Linda gjorde det ikke akkurat lettere for ham å slutte. Jeg lo med, veldig gøy. Men så kom det skikkelig komiske. Da han endelig tok seg sammen og skulle reise seg, så hadde han ikke følelse i beina lengre. Han gikk som den handikapa fyren, eller, han greide så vidt å gå. Han sank sammen og nesten falt på bakken igjen, hadde det ikke vært for rullestolen han kjørte på. Da lo jeg godt kan jeg si deg.
Da tror jeg du har fått et inntrykk av hva vi gjorde i Barcelona, så skal jeg heller ta en ny blogg å fortelle om hva som har skjedd de siste dagene her på Kvås.
Vi dro tidlig, tidlig en mandags morgen. Heldigvis ble jeg hentet av Gunnar (læreren min) hjemmes hos meg 04.40 i stedet for å måtte kjøre en time før. Det var en glede å møte resten av klassen på flyplassen Kjevik.Vi sjekket inn, gikk gjennom taxfree-en, og satte oss i ventesalen. Det var en glede å sette seg på flyet, men jeg tror jeg skal droppe å fortelle om de små detaljene om flyturen. Så da hopper vi rett til Barcelona.
Vi landet i Barcelona i 12.00 tipper jeg. Da skulle vi ta buss, tog og metro for å komme oss til hotellet. Dette ar ingen behagelig forflytning. Å bære på en normal tung bag, sekk og jakke gjennom alle disse transportmidlene er fælt og tungt. Spesielt varmt var det i undergrunnen der vi måtte gå forferdelig langt, fram og tilbake for å komme til metroen vår. Det var en glede å finne hotellet. Der la vi fra oss bagasjen, dusjet og sov. Det var kanskje ikke helt det smarteste, for etterpå var jeg enda trøttere. Men du å deilig det var å sove. Etter siestaen tok vi beina fatt og begav oss ut på oppdagelsesferd i Barcelona, gamlebyen. Vi tok startet med La Rambla, (også kjent som Rambala i våre ører) Her fantes det mange gateselgere og andre underholdere. En fryd for Solveig, spesielt da vi kom opp til dyreavdelingen. Det var vel opp i mot 10 boder med nesten de samme dyrene. Jeg syns det er uforståelig hvordan man kan selge dyr på gata. Ellers gikk vi rundt i gata og shoppet. Vi fant noen secondhand-butikker som vi slo oss løs i. Karoline trivdes veldig godt her. Og, ikke minst, denne dagen var vi, Camilla, Karoline, Solveig og jeg, inne på et digert marked der de solgte masse frukt og andre matartikler. Det var helt fantastisk å se alle fargene og fruktene de hadde. Vi kom også over noen kjøttdisker. I disse lå det magesekker, hjerner, hover, levre, tunge, hoder og andre ekle saker.
Neste dag skulle vi utforske en katedral. Navnet kan jeg ikke huske, men fin var ho. Gruelig fin. Og det var jo så mye fint å se på på vei til katedralen. Det er fantastisk mye fin arkitektur i Barcelona. Etter en underfull titt inne i katedralen, og en kikk på ute på taket, fikk vi gå løs på shoppingen. Vi fant en fin gate like i nærheten. Men det var egentlig ikke så lurt, for etterpå skulle vi gå, ja gå, sykt langt, for å besøke en catalansk avis i bydelen Eixample. Det var utrolig langt å gå. Selv om vi gikk 1-2 timer før vi skulle være der, kom vi der ikke før sekundviseren viste 17.00. Noen gikk seg bort på veien nemlig, og vi strevde med å finne ut hvor vi skulle. Og da kan du tenke at vi var utslitt, helt kaputt. Og når vi da i tillegg skulle STÅ og høre på en catalansk mann fortelle om oppsette av avisen deres. Da hadde jeg mest lyst til å falle sammen.
Neste dag var det klart for Gaudi-parken. Denne gangen tok vi metro et godt stykke, men like vel synes jeg det var et stykke å gå for å komme til parken. Gaudi-parken var en fasinerende park, men jeg hadde forventet mer. Da vi kom til parken var det første vi gjorde å finne et sted å spise nistematen vår. Da folk begynte å bli ferdig, måtte Sigbjørn prøve å tjene seg litt penger som gateunderholder. Dette gikk meget dårlig, men det var veldig morsomt for oss i klassen. De prøvde å synge, være akrobater og diverse. Men jeg kan dessverre ikke si at de lyktes. Folk så bare dumt på dem.
Senere på kvelden skulle vi i en annen katedral, ved navn Maria, der vi skulle på en messe. Vi satt utenfor katedralen og nøt en god is før vi gikk inn til messen. Det ble først litt usikkerhet da det ikke så ut som det skulle starte noe messe der vi satt. OG lærerne begynte å lure på om vi hadde gått i feil Maria-kirke. Men til slutt fant de ut at den startet 19.30 i et rom bak alteret. En catalansk messe er en rar ting, særlig når du ikke forstår en ting av det som blir sakt. Vi gikk etter 30 min. Da gikk vi til en fansy tapasrestaurant. Veldig fansy, og dyr. Heldigvis var det skolen som skulle betale dette. Jeg var ganske skeptisk til maten, og så ikke hvordan man kunne bli mett. Men mine mistanker ble avbekreftet da vi begynte å spise. Maten var god, og praten gikk godt. Vi lo så utrolig mye, at enkelte begynte å skamme seg over oppførselen vår. Og vi lagde nok litt mye bråk for de andre gjestene.
Neste dag var en Gaudi-dag. Vi besøkte Sagrada Familia. Jeg tok følge med Camilla og Gunnar og gikk, mens de andre tok metro. Kirka var fin den, men, igjen, hadde jeg forventet meg noe større. I tillegg haddde jeg litt mageknipe, så det gjorde ikke ting bedre. Men for all del, den var fin. Etterpå stakk de andre på stranda, mens Camilla og jeg dro av gårde for å se på forskjellige verk av Gaudi. Det aller kuleste var å se huset han sitt, Casa Mila. Himmel og hav så fantastisk kult det var! Er drit glad for at jeg valgte det i stedet for å gå på stranda. Det fantes omtrent ikke en eneste rett linje i dette huset. Jeg fant et par bordben som var rette, men det var omtrent det. Ellers var alt i bølger. Tanken på at dette ble bygget på slutten av 1800-tallet er jo helt ubegripelig. Gaudi var en syk, syk mann.
Neste dag dro en gjeng av oss til dyreparken. Jeg måtte jo finne ut hvordan dyreparker i utlandet så ut. Og jeg kan si at den ikke er i nærheten av så fin som den i Kristiansand. Greit, de hadde noen kule dyr som vi ikke har i Kr.sand, slik som gorilla og delfiner, og panter, men i Kr.sand er det så mye bedre tilrettelagt for dyrene, og penere omgivelser. Men jeg er glad vi dro i dyreparken for det om. Det var spennende. Jeg likte gorillaen veldig godt. Den var så interessant, og skummel. Den satt og bæsjet i hånda si, for så å spise det etterpå. Ganske komisk. Så så vi bjørn, de lå i dvale som noen søte kosebamser. Det var to nesehorn der også, men de så omtrent døde ut. Det var fælt. Løve og tiger hadde de og, men de i Kr.sand er mye penere. De hadde faktisk gaupe også, men dæsken å lite område de to gikk på. Det var trist å se på. I Kr.sand har de jo en hel park omtrent å boltre seg i. Her var det et lite bur som ikke var stort lengre enn 5 meter.
På kvelden denne dagen skulle vi til den siste bydelen, Montjuice (eller noe slikt). Her skulle vi se på et lysshow på nasjonal palasset. Før det gikk vi og shoppet i området. Jeg fant absolutt ingenting. Det var ingen butikker av interesse der vi gikk, bare jalla. Da lysshowet startet hadde det begynt å regne. Ikke helt beleilig, men vi fikk holde ut. Det var et stilig fonteneshow, men ettersom at det var ganske lyst så vi ikke stort til lysene. Det var litt kjedelig, men det var en fin opplevelse for det om.
En av dagene var vi på en japansk restaurant og spiste. Det var litt kult. Jeg spiste omtrent hele middagen med pinner. Huff og tungt det er. Men festlig.
Utenom alle fasilitetene vi var på så skjedde det mye komisk. En kveld satt en gjeng av oss i Rambala-gata og hygget oss. I dèt får Kim DEN syke latterkrampen. Jeg har aldri sett noen le så komisk. Han satt sikkert og lo i 30 min. Sigbjørn og Linda gjorde det ikke akkurat lettere for ham å slutte. Jeg lo med, veldig gøy. Men så kom det skikkelig komiske. Da han endelig tok seg sammen og skulle reise seg, så hadde han ikke følelse i beina lengre. Han gikk som den handikapa fyren, eller, han greide så vidt å gå. Han sank sammen og nesten falt på bakken igjen, hadde det ikke vært for rullestolen han kjørte på. Da lo jeg godt kan jeg si deg.
Da tror jeg du har fått et inntrykk av hva vi gjorde i Barcelona, så skal jeg heller ta en ny blogg å fortelle om hva som har skjedd de siste dagene her på Kvås.
torsdag 3. april 2008
Tenk, det har skjedd
Ja, tenkt. Det hendte 1. april 08. Alle Siri's bekymringer kunne forsvinne. Gledens telefon ble besvart. Her Gisle, Studio G- mann, ringte og hadde en beskjed å dele med meg. De hadde bestemt seg for å ta inn enda en lærling. Hjerte mitt begynte å dunke fort. Han pratet videre om hvor og hvorfor mens jeg står der og holder på å sprekke av spenning. Til slutt avslører han det. "Du har fått lærlingplassen". Da var det ganske så mange følelser som begynte å arbeide i kroppen min. Jeg ble stående og glise, hoppe og nesten skrike om jeg ikke hadde behersket meg. Jeg kunne rett og slett ikke tro at det var denne telefonen jeg fikk nå, helt uventet. Gledens telefonsamtale. Den jeg hadde gått og håpet på siden starten av skoleåret.
Det har enda ikke helt gått opp for meg at jeg faktisk er ferdig med skole om jeg ikke har spesielle behov for å studere senere. At om 2 år til kan jeg være fotograf med fagbrev. Det er sykt kult, og ikke minst spennende.
Denne lærlingplassen er på Orkanger, sånn rundt 40 min ut i fra Trondheim. Har skjønt at det ikke er store plassen, men når jeg i år har fått følelsen av Lyngdal, så kan jeg ikke helt tro at Orkanger er stort verre. Så jeg satser på at det skal gå fint. Jeg er optimist. Jeg er i ekstase over å ha fått lærlingplass.
Det er helt utrolig at jeg fikk plassen. Det sies at det er umulig å få lærlingplass. Lærere råde elevene til å velge andre veier. Men neida, jeg ville prøve å få læreplass. Det kunne jo ikke skade å sjekke ut leia. Og utrolig nok fant jeg steder å søke i Trondheimsområdet. Enda mer positivt var det da jeg ble kontaktet av Studio G og bedt om å komme på intervju. Da gikk det opp et større håp for meg. Jeg var i en litt mindre ekstase. Men etter dette intervjuet kom nederlagsbeskjeden. Jeg fikk ikke lærlingplassen i Trondheim, den gikk til min sterke konkurrent. Jeg ble egentlig veldig skuffet ettersom at jeg innerst inne hadde troa på at det kunne gå. Men jeg hadde fremdeles en indre stemme som sa til meg at jeg kom til å klare det, enda jeg ikke så på mine andre muligheter som særlig store.
Men da Gisle ringte meg ble hele verden fylt av blomster. Jeg var kommet til himmelen. Tenk, drømmen min er kommet i oppfyllelse. Steike! Har ikke ord på det. Du skulle sett meg etter telefonen. Jeg var helt oppe i taket. Under samtalen sendte jeg "tommel-opp" tegn inn i matsalen. Jeg greide rett og slett ikke holde det, og hoppet rundt i gangen smått mens Gisle pratet.Da jeg til slutt fikk lagt på, hoppet jeg som en galning opp og ned med et glis så bredt som du kan få det. Det var så vidt jeg fikk fram ordene "Jeg har fått lærlingplass". Jeg kom glisende inn i matsalen igjen og der fikk jeg fortalt de andre nyheten også før jeg brast ut i gledestårer. Tror aldri jeg har gråtet av en god nyhet før, men denne var bare helt fantastisk, utrolig, nydelig og deilig!
Så da flytter jeg til Orkanger innen 1. juli 2008. Så skal bli spennende å se hvordan det er å flytte til en plass så langt unna helt alene. Men jeg har troa på at alt skal gå bra og at jeg vil trives.
Men samme dag fikk vi beskjed om at Kvås kom til å bli nedlagt. Og dette satte i spill mange følelser. Det ble litt tårer de to dagene, 1. og 2. april. Det er helt uforståelig hvordan NLM kan få seg til å legge ned skolen nå, etter alt de har sakt. De har faktisk lovet enda et skoleår på Kvås. Vi levde i troa på at alt var i skjønneste orden før denne dagen da hele verden falt i hodet på oss. Jeg synes så synd på lærerne og medelevene. For meg har det ingen innvirkning. Men hvor skal alle de andre gjøre av seg? Alle mister jobbene sine og det er ikke bare bare å finne en ny en nå. Og hvor skal elevene gjøre av seg? Søknadsfristen har gått ut for lengst.
Vi fikk og anledning til å spørre ut NLM styret. Men det var ikke mye til svar vi fikk. Vi spurte spørsmål om og om igjen, men intet svar kom. De bare vaste det bort i ingenting. Kan tro vi ble irriterte. Hvordan er det mulig å si at "Hvorfor kan dere ikke drive skolen enda et år?" som ukonkret? Det er der i mot svaret som er helt ukonkret, finnes ingen tråd i det! Dæsken så fælt. Vi misliker NLM.
Så i går og i dag har vi hatt veldig slappe dager på skolen. Folk er motløse og irriterte. Helt forståelig, men vi trenger ikke deres medfølelse NLM. Det var tross alt dere som gav oss vår motløshet. Og dere kunne faktisk forhindret det, samme hvor mye dere argumenterer mot "at det på langtsikt ikke ville komme til å være lønnsomt". Sorry, men ingen på Kvås greier å se grunnlaget for denne argumentasjonen, og ikke greide dere å forsvare den heller.
Så nå kommer Kvås til å bli en spøkelsesby. Det er kommer ikke til å være stort igjen her. Og hvem i heiteste er villig til å kjøpe bygningene? Hva skal de gjøre med dem? Det skal jo bli spennende å se da, men jeg har ikke stor tro på det.
Og i dag kom vår forsmak på sommeren. Hele skolen lå på plenen og solte seg i de to siste timene. Det var herlig. Og helt utrolig nok har jeg greid å bli en tanke solbrent. Godt gjort sier jeg. Men bryr meg ikke noe om dete. Det flasser ikke og gjør ikke vondt.
Og på mandag drar vi til Barcelona. Kan tro jeg gleder meg! Det skal bli så spennende. Min første utenlandstur! Men som vanlig er jeg nervøs over om jeg har pakket alt, men jeg får nesten bare satse på det. Med penger og pass har jeg vel det viktigste.
Det har enda ikke helt gått opp for meg at jeg faktisk er ferdig med skole om jeg ikke har spesielle behov for å studere senere. At om 2 år til kan jeg være fotograf med fagbrev. Det er sykt kult, og ikke minst spennende.
Denne lærlingplassen er på Orkanger, sånn rundt 40 min ut i fra Trondheim. Har skjønt at det ikke er store plassen, men når jeg i år har fått følelsen av Lyngdal, så kan jeg ikke helt tro at Orkanger er stort verre. Så jeg satser på at det skal gå fint. Jeg er optimist. Jeg er i ekstase over å ha fått lærlingplass.
Det er helt utrolig at jeg fikk plassen. Det sies at det er umulig å få lærlingplass. Lærere råde elevene til å velge andre veier. Men neida, jeg ville prøve å få læreplass. Det kunne jo ikke skade å sjekke ut leia. Og utrolig nok fant jeg steder å søke i Trondheimsområdet. Enda mer positivt var det da jeg ble kontaktet av Studio G og bedt om å komme på intervju. Da gikk det opp et større håp for meg. Jeg var i en litt mindre ekstase. Men etter dette intervjuet kom nederlagsbeskjeden. Jeg fikk ikke lærlingplassen i Trondheim, den gikk til min sterke konkurrent. Jeg ble egentlig veldig skuffet ettersom at jeg innerst inne hadde troa på at det kunne gå. Men jeg hadde fremdeles en indre stemme som sa til meg at jeg kom til å klare det, enda jeg ikke så på mine andre muligheter som særlig store.
Men da Gisle ringte meg ble hele verden fylt av blomster. Jeg var kommet til himmelen. Tenk, drømmen min er kommet i oppfyllelse. Steike! Har ikke ord på det. Du skulle sett meg etter telefonen. Jeg var helt oppe i taket. Under samtalen sendte jeg "tommel-opp" tegn inn i matsalen. Jeg greide rett og slett ikke holde det, og hoppet rundt i gangen smått mens Gisle pratet.Da jeg til slutt fikk lagt på, hoppet jeg som en galning opp og ned med et glis så bredt som du kan få det. Det var så vidt jeg fikk fram ordene "Jeg har fått lærlingplass". Jeg kom glisende inn i matsalen igjen og der fikk jeg fortalt de andre nyheten også før jeg brast ut i gledestårer. Tror aldri jeg har gråtet av en god nyhet før, men denne var bare helt fantastisk, utrolig, nydelig og deilig!
Så da flytter jeg til Orkanger innen 1. juli 2008. Så skal bli spennende å se hvordan det er å flytte til en plass så langt unna helt alene. Men jeg har troa på at alt skal gå bra og at jeg vil trives.
Men samme dag fikk vi beskjed om at Kvås kom til å bli nedlagt. Og dette satte i spill mange følelser. Det ble litt tårer de to dagene, 1. og 2. april. Det er helt uforståelig hvordan NLM kan få seg til å legge ned skolen nå, etter alt de har sakt. De har faktisk lovet enda et skoleår på Kvås. Vi levde i troa på at alt var i skjønneste orden før denne dagen da hele verden falt i hodet på oss. Jeg synes så synd på lærerne og medelevene. For meg har det ingen innvirkning. Men hvor skal alle de andre gjøre av seg? Alle mister jobbene sine og det er ikke bare bare å finne en ny en nå. Og hvor skal elevene gjøre av seg? Søknadsfristen har gått ut for lengst.
Vi fikk og anledning til å spørre ut NLM styret. Men det var ikke mye til svar vi fikk. Vi spurte spørsmål om og om igjen, men intet svar kom. De bare vaste det bort i ingenting. Kan tro vi ble irriterte. Hvordan er det mulig å si at "Hvorfor kan dere ikke drive skolen enda et år?" som ukonkret? Det er der i mot svaret som er helt ukonkret, finnes ingen tråd i det! Dæsken så fælt. Vi misliker NLM.
Så i går og i dag har vi hatt veldig slappe dager på skolen. Folk er motløse og irriterte. Helt forståelig, men vi trenger ikke deres medfølelse NLM. Det var tross alt dere som gav oss vår motløshet. Og dere kunne faktisk forhindret det, samme hvor mye dere argumenterer mot "at det på langtsikt ikke ville komme til å være lønnsomt". Sorry, men ingen på Kvås greier å se grunnlaget for denne argumentasjonen, og ikke greide dere å forsvare den heller.
Så nå kommer Kvås til å bli en spøkelsesby. Det er kommer ikke til å være stort igjen her. Og hvem i heiteste er villig til å kjøpe bygningene? Hva skal de gjøre med dem? Det skal jo bli spennende å se da, men jeg har ikke stor tro på det.
Og i dag kom vår forsmak på sommeren. Hele skolen lå på plenen og solte seg i de to siste timene. Det var herlig. Og helt utrolig nok har jeg greid å bli en tanke solbrent. Godt gjort sier jeg. Men bryr meg ikke noe om dete. Det flasser ikke og gjør ikke vondt.
Og på mandag drar vi til Barcelona. Kan tro jeg gleder meg! Det skal bli så spennende. Min første utenlandstur! Men som vanlig er jeg nervøs over om jeg har pakket alt, men jeg får nesten bare satse på det. Med penger og pass har jeg vel det viktigste.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
