Virkelig, det er snart slutt. Helt slutt. Finito. The end.
Det er trist. übertrist. Forferdelig, ille. Nå er det bare 2 uker igjen med Kvås. Og det kan få tårene til å trille. Jeg blir så trist når jeg tenker på at den 13. juni eller 17. juni så skal vi dra hjem, hver til vårt, og kanskje aldri sees igjen. I hvertfall enkelte av oss. Jeg skulle så gjerne hatt lengre tid her på Kvås. Har et mål jeg enda ikke har fått gjort, og som jeg dessverre ser lite lyst på å få gjort unna før skolen slutter. Og når det ikke blir gjort nå, så blir det aldri gjort. Og kanskje jeg går glipp av noe stort på grunn av det. Hvem vet.
Men de siste dagen har vi spilt mye vollyball. Og jeg har storkost meg med det! Jeg elsker det. Og så har vi jo hatt prøveeksamen og nå har vi fått tilbake karakter på den. Jeg fikk en 5-er jeg. Kjempe fornøyd med det. Kunne nesten ikke gått bedre.
Så plages jeg en del mer med allergien nå enn jeg har gjort før. Klør i nesa og nyser ofte, og snufser en god del. Det er ikke noe problem når jeg er i aktivitet, men når jeg går ute så hoper det seg opp. Kan være litt plagsomt kan du si. Og straks må jeg skaffe meg ny nesespray og for den er tom nå.
Så ting er veldig vemodig nå. Jeg går rundt og tenker på at alt snart er over. At vi aldri skal sitte ved matbordet å diskutere meningsløse ting igjen. At vi aldri skal le av meningsløse ting og kose oss. Det er ikke gøy å tenke på det. Og avskjedsdagen kommer til å være så trist. Kommer til å gråte når jeg skal si adjø til alle. Og jeg vil ha klem av alle alts, bare så det er sakt. Av hele matbordet, ingen unntak, omtrent.
fredag 30. mai 2008
tirsdag 27. mai 2008
Løp, slå, ta'n
Nå er jeg egentlig ganske utslit. Har vært ute i solen i hele dag. Det tar virkelig på. Men kan jo håpe på at jeg har fått litt farge, som jeg tviler på jeg kommer til å legge merke til.
Så, i dag fikk vi tilbake engelsktentamen. Jeg var storfornøyd. Jeg fikk en 5-. Helt konge vil jeg si. Jeg får som regel ikke mer enn 4+ i engelsk. Så smilte ble klistret på. Etter engelsk var det samfunnsfag som vi fikk hatt ute i det fri. Etter Lunsj var det til slutt duket for den store testen. Vi skulle ha 3000 meteren. Den store skrekken. Vi fikk først en leksjon i hva man tar med på fjelltur, og så dro vi av gårde i blåmann opp marklandskleivene. Uforståelig nok ble Lars Martin og med, og Marit. Han ville løpe med oss. Kan ikke forstå det, men noen liker vel det og. Jeg startet ganske friskt, hang med Karoline og Irene. Siden rykket jeg gradvis i fra dem begge to, mens Solveig lå et godt stykke foran. Jeg visste jeg ikke kom til å nå hun igjen. Halvveis da jeg fant vannflaska begynte jeg å kjenne slitet. Da var jeg godt utslitt og begynte å bli kvalm. Nærmere mål begynte jeg å få brekninger og det var like før det kom opp, men heldigvis holdt det seg innenfor. Og da jeg hadde krysset de gule skiltene ante jeg håp. Da visste jeg at enden snart var nær. Og etter den siste svingen gav jeg alt jeg hadde. Jeg løp til jeg var helt gåen, hadde absolutt ingenting mer å gi. Og vel i mål satt kvalmen godt i. Den fulgte meg helt ned til skolen igjen da vi begynte å spilel vollyball. Jeg fikk en god tid kan jeg si deg. En forbedring på 1,5 minutt. Altså den nye tiden min er på 18,10. Jeg er kjempe fornøyd.
Så spilte vi vollyball. Karoline, Solveig, Marit, Lars Martin, lærerme våre, Eva, Linn, Glenn, og noen andre da. Vi spilte media mot design. Det var en kjempe jevn kamp. Og vi kom til 20-22 tror jeg før media til slutt vant. Og vi spilte egentlig til 15. Jeg følte meg ganske god, og storkoste meg. Etter middag spilte vi også vollyball igjen. Så har hatt en ganske aktiv dag. Og da gjorde jeg en del ting jeg er fornøyd med. Jeg klarte en skikkelig blokk en gang, og en gøy en, men mislykket en mot Peder. Og så reddet jeg opp noen baller som var litt håpløse og fikk kastet meg i sanden. Det er så moro. Jeg storkoste meg der ute på banen hvor jeg fikk skrike fra meg og vist noen ferdigheter. Derfor er det så moro å spille vollyball, for det er faktisk en ting jeg mestrer.
Og å få ros av folk er enda gøyere. Liker det innmari godt. Hvem liker liksom ikke å få ros? Å få høre at man faktisk er god i noe er bare kjempe hyggelig. Og når jeg i tillegg føler at det er sant det de sier så blir ting bra.
Så har jeg lært Karoline og Solveig hvordan man tar overarmserv. Det var litt kult. Det trengs selvfølgelig litt øving, men det trenger jeg også enda. Jeg tør aldri å stole på overarmen i vanlig spill. Da har jeg mye bedre tak på den underarmen. Den har jeg ganske god kontroll over som regel. Prøver å styre den enten rett ut på linja, eller midt i klynga og håpe på forvirring blant spillerne. For egentlig er servene ganske enkle og om man hadde vært et godt, samspilt lag tror jeg nok man hadde tatt dem lett.
Og for å kommentere det og, så er Peder en merkelig skrue. Rett og slett merkelig. Han har så rare uttrykk og oppførsel. Veldig komisk aav seg. Og når man spiller vollyball blir det utrolig mye latter for meg, så sliter med å holde meg fokusert til tider. Og en gang da vi skulle lage nye lag, så stod plutselig Peder der og holdt på å dra ned buksen sin for å skifte til shorts. Men så kom den ikke lengre enn til rett under rompa så han stod der med buksa under rompa, og pratet med de andre om å lage lag. Du kan tro det så komisk ut. Det er fantastisk å komisk ting kan bli. Og jeg vet ikke om noen andre la merke til det, men for meg var det utrolig gøyalt.
Nå er jeg veldig sliten. Det har vært en aktiv dag og vi har vært ute i sola i hele dag som sakt. Og jeg tror jeg har blitt litt solbrent, kjenner det varmer på armen og i fjeset. Men det er slike dager som er bra, og ikke dem man sitter inne med pcen og ser på tv hele dagen.
Så, i dag fikk vi tilbake engelsktentamen. Jeg var storfornøyd. Jeg fikk en 5-. Helt konge vil jeg si. Jeg får som regel ikke mer enn 4+ i engelsk. Så smilte ble klistret på. Etter engelsk var det samfunnsfag som vi fikk hatt ute i det fri. Etter Lunsj var det til slutt duket for den store testen. Vi skulle ha 3000 meteren. Den store skrekken. Vi fikk først en leksjon i hva man tar med på fjelltur, og så dro vi av gårde i blåmann opp marklandskleivene. Uforståelig nok ble Lars Martin og med, og Marit. Han ville løpe med oss. Kan ikke forstå det, men noen liker vel det og. Jeg startet ganske friskt, hang med Karoline og Irene. Siden rykket jeg gradvis i fra dem begge to, mens Solveig lå et godt stykke foran. Jeg visste jeg ikke kom til å nå hun igjen. Halvveis da jeg fant vannflaska begynte jeg å kjenne slitet. Da var jeg godt utslitt og begynte å bli kvalm. Nærmere mål begynte jeg å få brekninger og det var like før det kom opp, men heldigvis holdt det seg innenfor. Og da jeg hadde krysset de gule skiltene ante jeg håp. Da visste jeg at enden snart var nær. Og etter den siste svingen gav jeg alt jeg hadde. Jeg løp til jeg var helt gåen, hadde absolutt ingenting mer å gi. Og vel i mål satt kvalmen godt i. Den fulgte meg helt ned til skolen igjen da vi begynte å spilel vollyball. Jeg fikk en god tid kan jeg si deg. En forbedring på 1,5 minutt. Altså den nye tiden min er på 18,10. Jeg er kjempe fornøyd.
Så spilte vi vollyball. Karoline, Solveig, Marit, Lars Martin, lærerme våre, Eva, Linn, Glenn, og noen andre da. Vi spilte media mot design. Det var en kjempe jevn kamp. Og vi kom til 20-22 tror jeg før media til slutt vant. Og vi spilte egentlig til 15. Jeg følte meg ganske god, og storkoste meg. Etter middag spilte vi også vollyball igjen. Så har hatt en ganske aktiv dag. Og da gjorde jeg en del ting jeg er fornøyd med. Jeg klarte en skikkelig blokk en gang, og en gøy en, men mislykket en mot Peder. Og så reddet jeg opp noen baller som var litt håpløse og fikk kastet meg i sanden. Det er så moro. Jeg storkoste meg der ute på banen hvor jeg fikk skrike fra meg og vist noen ferdigheter. Derfor er det så moro å spille vollyball, for det er faktisk en ting jeg mestrer.
Og å få ros av folk er enda gøyere. Liker det innmari godt. Hvem liker liksom ikke å få ros? Å få høre at man faktisk er god i noe er bare kjempe hyggelig. Og når jeg i tillegg føler at det er sant det de sier så blir ting bra.
Så har jeg lært Karoline og Solveig hvordan man tar overarmserv. Det var litt kult. Det trengs selvfølgelig litt øving, men det trenger jeg også enda. Jeg tør aldri å stole på overarmen i vanlig spill. Da har jeg mye bedre tak på den underarmen. Den har jeg ganske god kontroll over som regel. Prøver å styre den enten rett ut på linja, eller midt i klynga og håpe på forvirring blant spillerne. For egentlig er servene ganske enkle og om man hadde vært et godt, samspilt lag tror jeg nok man hadde tatt dem lett.
Og for å kommentere det og, så er Peder en merkelig skrue. Rett og slett merkelig. Han har så rare uttrykk og oppførsel. Veldig komisk aav seg. Og når man spiller vollyball blir det utrolig mye latter for meg, så sliter med å holde meg fokusert til tider. Og en gang da vi skulle lage nye lag, så stod plutselig Peder der og holdt på å dra ned buksen sin for å skifte til shorts. Men så kom den ikke lengre enn til rett under rompa så han stod der med buksa under rompa, og pratet med de andre om å lage lag. Du kan tro det så komisk ut. Det er fantastisk å komisk ting kan bli. Og jeg vet ikke om noen andre la merke til det, men for meg var det utrolig gøyalt.
Nå er jeg veldig sliten. Det har vært en aktiv dag og vi har vært ute i sola i hele dag som sakt. Og jeg tror jeg har blitt litt solbrent, kjenner det varmer på armen og i fjeset. Men det er slike dager som er bra, og ikke dem man sitter inne med pcen og ser på tv hele dagen.
mandag 26. mai 2008
Tiske viske hva?
Oh, no ble jeg sulten igjen. Synd det altså, men kan jo ta meg en pizza om ikke så lenge. Ikke så sundt, men det smaker jo godt, og det er jo det aller viktigste. Men på Kvås for tiden gjør vi litt av hvert. Dagen i dag har gått til å kose seg. Dagen i går gikk til å henge sammen med Kvås- folket og vi gjorde litt av hvert. Så jeg tror vi starter med å fortelle om gårsdagen, så får vi ting i riktig rekkefølge.
Jo, jeg startet med å ta meg en tur ut for å ta bilder før middagen. Fikk brukt makro-objektivet mitt. Veldig gøy. Så spiste vi middag og planla en film klokken 15.00 med restespising av godteriet i fra Grand Prix- festen, dagen før. Mens vi så film kom det noen bygde- og lyngdalsungdommer og spilte vollyball utenfor. Flott. Filmen ble ferdig og vi gikk ut for å lufte oss. Vi gikk en tur til benken, og så en tur rundt dammen og opp igjen til benken der vi satt og klappet på katten. Etter en stund valgte vi å ta en ny tur rundt dammen og rundt litt av skolen. Så tilbake til benken med katten, men denne gangen var katten ikke så villig til å sitte på benken. Og da gikk vi enda en ny runde. Men da vi kom til benken denne gangen var det begynt å regne, så vi gikk til slutt inn.
Dagen i dag har faktisk vært skole. En stund siden sist. Vi hadde lyd hele dagen for å trene oss litt til eksamen, om vi skulle være så uheldige å komme opp det. Jeg tror jeg snakker forferdelig mye feil på radio, mumler og snøvler med ordene. Det høres ikke bra ut. Så synes nå ikke lydgreia mi ble så bra, men det funket jo til å ha blitt laget på litt over en halv dag. Så har det jo vært nydelig vær og. Så etter middag gikk vi ut og spilte vollyball. Kjempe gøy. Vi holdt på i rundt to timer faktisk. Mye gøy spill. Vollyball er gøy. Karoline sa jeg skulle nevne at hun ikke gjorde det så bra, men at Solveig var helt suveren. Noe hun faktisk var og. Hun kan ikke kalle seg dårlig lengre. Etter vollyball var det dusjen som stod for tur. Og så en rask tur på butikken med Marit. Møtte på tredje-klasse-gutta der, men de stakk da vi kom. Frekke? Ja, kan vel si det sånn. Tilbake fra butikken kom vi til kveldsmat, en hyggelig kveldsmat. Slik som de fleste måltidene er, men denne var en av de hyggeligste liksom. Og Karoline har innvendinger til hva jeg skal ha i bloggen min, så jeg håper du kanskje ble litt fornøyd med dette. For bedre greier jeg ikke å gjøre akkurat nå. Er for mye å få med. Men du må være fornøyd med bildet da.
Jo, jeg startet med å ta meg en tur ut for å ta bilder før middagen. Fikk brukt makro-objektivet mitt. Veldig gøy. Så spiste vi middag og planla en film klokken 15.00 med restespising av godteriet i fra Grand Prix- festen, dagen før. Mens vi så film kom det noen bygde- og lyngdalsungdommer og spilte vollyball utenfor. Flott. Filmen ble ferdig og vi gikk ut for å lufte oss. Vi gikk en tur til benken, og så en tur rundt dammen og opp igjen til benken der vi satt og klappet på katten. Etter en stund valgte vi å ta en ny tur rundt dammen og rundt litt av skolen. Så tilbake til benken med katten, men denne gangen var katten ikke så villig til å sitte på benken. Og da gikk vi enda en ny runde. Men da vi kom til benken denne gangen var det begynt å regne, så vi gikk til slutt inn.
Så spiste vi vel kveldsmat tror jeg, og mens Solveig og Karoline gikk på Ørneknipen, satt jeg og Linda og så på fotballkamp mellom Viking- Brann. Og etterhvert kom også Marit og Bømlo tuslende opp. Og til slutt Solveig og Karoline tilbake fra turen. Brann vant vel... Går jeg ut i fra, jeg fulgte ikke med på slutten av kampen dessverre.
Dagen i dag har faktisk vært skole. En stund siden sist. Vi hadde lyd hele dagen for å trene oss litt til eksamen, om vi skulle være så uheldige å komme opp det. Jeg tror jeg snakker forferdelig mye feil på radio, mumler og snøvler med ordene. Det høres ikke bra ut. Så synes nå ikke lydgreia mi ble så bra, men det funket jo til å ha blitt laget på litt over en halv dag. Så har det jo vært nydelig vær og. Så etter middag gikk vi ut og spilte vollyball. Kjempe gøy. Vi holdt på i rundt to timer faktisk. Mye gøy spill. Vollyball er gøy. Karoline sa jeg skulle nevne at hun ikke gjorde det så bra, men at Solveig var helt suveren. Noe hun faktisk var og. Hun kan ikke kalle seg dårlig lengre. Etter vollyball var det dusjen som stod for tur. Og så en rask tur på butikken med Marit. Møtte på tredje-klasse-gutta der, men de stakk da vi kom. Frekke? Ja, kan vel si det sånn. Tilbake fra butikken kom vi til kveldsmat, en hyggelig kveldsmat. Slik som de fleste måltidene er, men denne var en av de hyggeligste liksom. Og Karoline har innvendinger til hva jeg skal ha i bloggen min, så jeg håper du kanskje ble litt fornøyd med dette. For bedre greier jeg ikke å gjøre akkurat nå. Er for mye å få med. Men du må være fornøyd med bildet da.
søndag 25. mai 2008
Et savn så stort
Det kom. Det kom helt uventet. Det kom som et slag i magen. Det, var som et stort åpent sår som ingen kunne fikse. Jeg ble hjelpesløs, som en liten unge. En liten unge som ikke finner foreldrene sine. Blir stående å gråte til hjelpen kommer. Men hjelpen kom ikke. Den vil aldri komme. Ikke før i livet etter døden. Og det er enda lenge til, håper jeg. Det er så mye jeg vil utrette i dette liv. Men aller helst vil jeg at du skal være her med meg. Det var du som visste hva som var best for meg. Det var du som kunne hjelpe meg når det ble som vanskligst. Jeg slapp å være voksen mer jeg enn seg ville. Du tok over der jeg slapp. Du visste hva jeg burde velge. Men nå kan jeg ikke gjøre det mer. Nå må jeg være voksen uansett hva som skjer.
Jeg savner deg så fryktelig nå. Jeg skulle ønske du var her og holdt rundt meg. Få ligge i dine trygge, beskyttende armer der ingenting vondt skjedde. Kjenne hvordan det er å slippe løs alle bekymringene. Jeg føler jeg meg så hjelpesløs nå. En følelse som er umulig å slukke. Jeg vil så gjerne oppleve mer med deg. Jeg har så mange gode minner. Minner jeg vil leve om igjen. Alle turene vi gikk på, all naturen vi oppdaget sammen. Du viste meg så mye godt i livet. Så mye jeg aldri vil glemme, som jeg setter så vindunderlig stor pris på. Spesielt savner jeg sommeren hvor vi kjørte gjennom Norge på vei til Røros. Du viste meg så mange spennende plasser, og fikk meg til å verdsett Norge vårt. Jeg elsket de turene. Jeg er så fantastisk glad for at vi gjorde det i stedet for å dra til utlandet. Jeg er blitt så glad i Norge og vår natur. Men da du forsvant var det ingen til å opprettholde turene for oss. Ingen til å vise oss vei inn i fjellet. Ingen til å dra meg med ut i guds fri natur. Jeg ble lat, og sløv. Jeg snek meg unna så godt som mulig. Men jeg ville jo egentlig, men jeg taklet ikke presset som la seg på meg. Jeg fikk prestasjonsangst tror jeg.
Det var så mye gøyere og lettere når du dro meg med ut på fjelltur. Da ble jeg gladlig med. Men nå er det ingen her som drar meg med ut. Ingen til å tvinge meg med på skitur, og vise meg hvordan det skal gjøres. Uten at jeg føler noen angst. Det var slik jeg følte det. Jeg synes ikke ski er kjedelig, men jeg får prestasjonsangst og velger å unngå det. For alt jeg en gang kunne har forsvunnet. Men for deg så kunne jeg være svak. Du ville reise meg opp og gi meg styrke til å fortsette. Det var for deg jeg kunne være meg selv. Og du var mitt forbilde. Du er fremdeles mitt forbilde. Jeg vil bli som deg. Men aller helst vil jeg være hos deg. Særlig akkurat nå. Nå som jeg står her som en hjelpesløs unge og søker trøst. En sjenert liten unge som gjør så lite ut av seg som mulig. Vil ikke gi andre mer bry enn nødvendig. Jeg kunne snakket i evigheter om jeg bare ville. Fortalt hvilken fantastisk barndom jeg fikk på grunn av deg. Så mye gøy jeg fikk oppleve som andre barn aldri har fått opplevd. Fått være aktiv. Men jeg falt fra. Da du ikke kunne komme å støtte opp om meg på håndballen, da falt jeg fra. Det var tungt å måtte gå alene, vare den eneste som ikke hadde en foreldre som engasjerte seg og støttet opp. Jeg ville så gjerne vise deg hvor god jeg var. Og det var så stort da du var stolt av meg. Jeg kunne sveve i skyene. Jeg strålte som mest da du gav meg rosende ord for min innsats.
Dette er minner jeg vil ta med meg i glede. Minner jeg aldri vil glemme. Minner jeg helst vil se på om og om igjen. For du var en så fantastisk person. Du fikk så mye skryt for din innsats. Alle syntes du var så flink. Og jeg synes du var best. Jeg håper å kunne bli som deg. Jeg føler jeg er som deg, jeg ser likhetene mellom oss. Og jeg er så utrolig takknemlig for at akkurat du ble min far og ingen andre.
Jeg savner deg så fryktelig nå. Jeg skulle ønske du var her og holdt rundt meg. Få ligge i dine trygge, beskyttende armer der ingenting vondt skjedde. Kjenne hvordan det er å slippe løs alle bekymringene. Jeg føler jeg meg så hjelpesløs nå. En følelse som er umulig å slukke. Jeg vil så gjerne oppleve mer med deg. Jeg har så mange gode minner. Minner jeg vil leve om igjen. Alle turene vi gikk på, all naturen vi oppdaget sammen. Du viste meg så mye godt i livet. Så mye jeg aldri vil glemme, som jeg setter så vindunderlig stor pris på. Spesielt savner jeg sommeren hvor vi kjørte gjennom Norge på vei til Røros. Du viste meg så mange spennende plasser, og fikk meg til å verdsett Norge vårt. Jeg elsket de turene. Jeg er så fantastisk glad for at vi gjorde det i stedet for å dra til utlandet. Jeg er blitt så glad i Norge og vår natur. Men da du forsvant var det ingen til å opprettholde turene for oss. Ingen til å vise oss vei inn i fjellet. Ingen til å dra meg med ut i guds fri natur. Jeg ble lat, og sløv. Jeg snek meg unna så godt som mulig. Men jeg ville jo egentlig, men jeg taklet ikke presset som la seg på meg. Jeg fikk prestasjonsangst tror jeg.
Det var så mye gøyere og lettere når du dro meg med ut på fjelltur. Da ble jeg gladlig med. Men nå er det ingen her som drar meg med ut. Ingen til å tvinge meg med på skitur, og vise meg hvordan det skal gjøres. Uten at jeg føler noen angst. Det var slik jeg følte det. Jeg synes ikke ski er kjedelig, men jeg får prestasjonsangst og velger å unngå det. For alt jeg en gang kunne har forsvunnet. Men for deg så kunne jeg være svak. Du ville reise meg opp og gi meg styrke til å fortsette. Det var for deg jeg kunne være meg selv. Og du var mitt forbilde. Du er fremdeles mitt forbilde. Jeg vil bli som deg. Men aller helst vil jeg være hos deg. Særlig akkurat nå. Nå som jeg står her som en hjelpesløs unge og søker trøst. En sjenert liten unge som gjør så lite ut av seg som mulig. Vil ikke gi andre mer bry enn nødvendig. Jeg kunne snakket i evigheter om jeg bare ville. Fortalt hvilken fantastisk barndom jeg fikk på grunn av deg. Så mye gøy jeg fikk oppleve som andre barn aldri har fått opplevd. Fått være aktiv. Men jeg falt fra. Da du ikke kunne komme å støtte opp om meg på håndballen, da falt jeg fra. Det var tungt å måtte gå alene, vare den eneste som ikke hadde en foreldre som engasjerte seg og støttet opp. Jeg ville så gjerne vise deg hvor god jeg var. Og det var så stort da du var stolt av meg. Jeg kunne sveve i skyene. Jeg strålte som mest da du gav meg rosende ord for min innsats.
Dette er minner jeg vil ta med meg i glede. Minner jeg aldri vil glemme. Minner jeg helst vil se på om og om igjen. For du var en så fantastisk person. Du fikk så mye skryt for din innsats. Alle syntes du var så flink. Og jeg synes du var best. Jeg håper å kunne bli som deg. Jeg føler jeg er som deg, jeg ser likhetene mellom oss. Og jeg er så utrolig takknemlig for at akkurat du ble min far og ingen andre.
lørdag 24. mai 2008
fredag 23. mai 2008
Prøveeksamen er over
Da har jeg fått unnagjort prøveeksamen. Jeg har et håp om at det gikk bra. Jeg følte i hvertfall at jeg klarte å argumentere godt for valgene mine, og gått gjennom det aller meste. Jeg fikk selvfølgelig noen kritikk meldinger tilbake men jeg syntes jeg klarte å forsvare meg for dem igjen. Eneste jeg kunne gjort bedre, sånn skikkelig, var idefasen. Jeg kunne brukt lengre tid på å finne ut flere forslag og vurdert hvilken jeg ville gå for, i stedet for å bare gå for det aller første jeg kom på. Og det er jeg enig i, jeg tror jeg kunne kommet opp med noe litt mer spetakulært kanskje om jeg hadde tenkt lengre. Men jeg trodde kanskje jeg hadde litt dårlig tid og bare begynte. Så da har vi lært det.
Ellers i dag har brusautomaten på skolen forsvunnet. Det er jo litt trist. Og litt av strev. Å få en slik stor maskin ut gjennom trange dører og sånt er ikke lett. Heldigvis var ikke jeg med på det, men de som holdt på, en del gutter, de strevde godt. Først måtte de ta ut alle flaskene, som de fant ut veide 86kg til sammen. Så det var nok smart det. Men likevel var den god og tung. De fikk lastet den opp på en tralle og strevde som noen griser for å få den ut døra. Men det var spennende underholdning. Til slutt kom den seg ut gjennom døra nede i peisestua. De måtte flytte på baren og sofaen for å komme seg ut. Og da den endelig var kommet ut, måtte de flytte brusen ut i bilen. Da kom Tor, vaktmesteren, og sa til oss at vi kunne ta to brus hver. Kan tro det dukket opp et stort smil hos oss da. Så da tok jeg en cola og en urge. Så det lønnet seg å sitte å følge med på strevet deres, selv om jeg ikke gjorde noe som helst. For dette skjedde like etterpå jeg var ferdig med eksamen.
Nå sitter vi og ser på reprisen av delfinalen i melodi grand prix. Det er tragisk hva som faktisk er med. Det er så mye teit å se. Det irriterende er og at de fleste synger på språket sitt, så vi forstår jo ingenting, og da blir sangen bare stygg. Så nivået på MGP er blitt mye dårligere, så det er ikke rart at folk ikke gidder å se på det lengre. Vi vinner jo aldri uansett. For de nede i øst-europa rotter seg sammen og stemmer bare på hverandre. Så det er jo umulig for oss, vi har en helt annen kultur og annet språk. Selv om når jeg ser videre på programmet ser jeg at det er flere som synger engelsk da. Men kan ikke si det ser så bra ut. Alle har så merkelige kostymre. Norge er jo helt klassisk og rene. Syns den er fin, men aldri om vi vinner.
torsdag 22. mai 2008
Eksamen
Eller prøveeksamen for å være korrekt.
Jeg har disse to dagene, i går og i dag, på å lage et produkt, som vi så på fredag skal fremføre. Jeg ble ferdig med mitt produkt i går, og i dag klokken 10.00 var rapporten min også ferdig. Dermed var alt klart til levering til klokken 15.00. Men jeg har enda igjen å forberede meg på fremføringen, men det har jeg god tid på. Helt fram til klokken 15.00 pluss tiden fram til klokken 12.00 i morgen. Men jeg håper å være klar til klokken 15.00 i dag, så jeg får slappe av resten av dagen. Og det har jeg tro på at jeg skal klare.
Jeg er selv veldig fornøyd med produktet mitt. En dobbelside i et magasin om ungdom og forelskelse. Jeg er faktisk veldig stolt over den. Selv om kanskje ikke andre synes den er så fantastisk, så er jeg veldig fornøyd med hva jeg har klart å komme opp med helt på egenhånd.
I natt drømte jeg ogs en fantastisk drøm. Den var så herlig, at det var trist å våkne opp og skjønne at det bare var en drøm. Jeg koste meg riktig godt der jeg lå og sov. Langt inne i drømmeland. Enda jeg hadde våknet klokken 7 og skjønt at det bare var en drøm, fikk jeg en ny overraskelse da jeg våknet igjen 7.30. Det var rett og slett en stor skuffelse. Her hadde jeg levd i min nydelig drømmeverden, i troa på at dette faktisk var sant, og så våkner jeg og oppdager at alt bare var en stor drøm. For det hendte faktisk som om det kunne vært virkelighet, i hvertfall første del av drømmen. Skuffelse. Jeg som hadde blitt så glad om denne drømmen var sann. Hadde nok blitt litt påvirket av alle tankene jeg tenkte på like før jeg la meg.
For i går før jeg sovnet, så lå jeg og tenkte på alt mulig. På hva som hadde skjedd den dagen. Det var egentlig litt hyggelig det. For det skjedde en god del hyggelige saker denne dagen. Hadde en god opplevelse av dagen. En slik dag jeg gjerne kan ha igjen. Prøvde å komme på en god kommentar Frode hadde sakt under grillingen, som jeg hadde sakt til meg selv "den må jeg huske, og kanskje bruke på et nick", men så kunne jeg ikke komme på hva det var han hadde sakt. Noe dumt var det i hvertfall, det vet jeg. Han har så mange merkelige utsagn, som er helt idiotiske og ikke har noen ting med diskusjonen å gjøre. Men det var kjekt å få gratis grillmat av Marit. Jeg var utrolig heldig med timingen der altså. Kom akkurat ned til nybygget i det de kom fra butikken. Synes det er litt utrolig egentlig, men veldig takknemlig for det.
Så da skal jeg snart gå tilbake til eksamensoppgaven, men før det skal jeg spise lunsj, og ør det igjen så slapper jeg av. For du vet, uten mat og drikke, duger helten ikke.
Jeg har disse to dagene, i går og i dag, på å lage et produkt, som vi så på fredag skal fremføre. Jeg ble ferdig med mitt produkt i går, og i dag klokken 10.00 var rapporten min også ferdig. Dermed var alt klart til levering til klokken 15.00. Men jeg har enda igjen å forberede meg på fremføringen, men det har jeg god tid på. Helt fram til klokken 15.00 pluss tiden fram til klokken 12.00 i morgen. Men jeg håper å være klar til klokken 15.00 i dag, så jeg får slappe av resten av dagen. Og det har jeg tro på at jeg skal klare.
Jeg er selv veldig fornøyd med produktet mitt. En dobbelside i et magasin om ungdom og forelskelse. Jeg er faktisk veldig stolt over den. Selv om kanskje ikke andre synes den er så fantastisk, så er jeg veldig fornøyd med hva jeg har klart å komme opp med helt på egenhånd.
I natt drømte jeg ogs en fantastisk drøm. Den var så herlig, at det var trist å våkne opp og skjønne at det bare var en drøm. Jeg koste meg riktig godt der jeg lå og sov. Langt inne i drømmeland. Enda jeg hadde våknet klokken 7 og skjønt at det bare var en drøm, fikk jeg en ny overraskelse da jeg våknet igjen 7.30. Det var rett og slett en stor skuffelse. Her hadde jeg levd i min nydelig drømmeverden, i troa på at dette faktisk var sant, og så våkner jeg og oppdager at alt bare var en stor drøm. For det hendte faktisk som om det kunne vært virkelighet, i hvertfall første del av drømmen. Skuffelse. Jeg som hadde blitt så glad om denne drømmen var sann. Hadde nok blitt litt påvirket av alle tankene jeg tenkte på like før jeg la meg.
For i går før jeg sovnet, så lå jeg og tenkte på alt mulig. På hva som hadde skjedd den dagen. Det var egentlig litt hyggelig det. For det skjedde en god del hyggelige saker denne dagen. Hadde en god opplevelse av dagen. En slik dag jeg gjerne kan ha igjen. Prøvde å komme på en god kommentar Frode hadde sakt under grillingen, som jeg hadde sakt til meg selv "den må jeg huske, og kanskje bruke på et nick", men så kunne jeg ikke komme på hva det var han hadde sakt. Noe dumt var det i hvertfall, det vet jeg. Han har så mange merkelige utsagn, som er helt idiotiske og ikke har noen ting med diskusjonen å gjøre. Men det var kjekt å få gratis grillmat av Marit. Jeg var utrolig heldig med timingen der altså. Kom akkurat ned til nybygget i det de kom fra butikken. Synes det er litt utrolig egentlig, men veldig takknemlig for det.
Så da skal jeg snart gå tilbake til eksamensoppgaven, men før det skal jeg spise lunsj, og ør det igjen så slapper jeg av. For du vet, uten mat og drikke, duger helten ikke.
onsdag 21. mai 2008
tirsdag 20. mai 2008
En ny dag
En ny dag og nye tider. Ny spirit. Ny fest. Ny sminke. Ny glede. Ny fart. Ny mat.
En ny dag innebærer mye. Mye kan skje på en ny dag, og mye kan ikke skje. Det kan hende absolutt null og niks. Men vi håper alle at det skal skje noe spetakulært akkurat denne dagen. Denne nye dagen. Vi, eller jeg, håper at det skal bli spennende, unikt og gøy dag. At jeg skal få oppleve noe helt fantastisk. Noe som kan gi en stor glede i hverdagen. Noe nytt, og heftig. Noe som man ellers ikke gjør. En revolusjon i dagen. Det skal være spetakulært og nytt.
Men hva det er, det er det ingen som kan svare på. Det er bare en følelse og drøm uten ansikt eller form. En lengsel som ikke vil forsvinne, eller som kan settes ord på. Selv om det plutselig skjer noe helt fantasisk, som kanskje kan være denne følelsen, så vil den aldri forsvinne. Den vil utvikle seg, og forandre seg. Få en ny form og en ny lengsel. Ting er aldri godt nok. Det vil aldri bli godt nok, enda så mye du strever og mestrer. Aldri vil det bli komplett. Da har du ikke lengre noe å leve for.
Men å leve med en slik lengsel kan også være vanskelig. Det kan føre til at vi ikke lever i nuet. Alt går bare forbi i en strøm, i en jakt på lengselen. Det kan plutselig gå rett forbi deg. Gleden som kan være unik, kan forsvine i en dus av røyk.
Det skal ikke være enkelt. En ny dag, nye muligheter, nye valg. Nye gleder, nye sorger. Det handler om å gripe dagen, men og strekke seg mot noe større.
En ny dag innebærer mye. Mye kan skje på en ny dag, og mye kan ikke skje. Det kan hende absolutt null og niks. Men vi håper alle at det skal skje noe spetakulært akkurat denne dagen. Denne nye dagen. Vi, eller jeg, håper at det skal bli spennende, unikt og gøy dag. At jeg skal få oppleve noe helt fantastisk. Noe som kan gi en stor glede i hverdagen. Noe nytt, og heftig. Noe som man ellers ikke gjør. En revolusjon i dagen. Det skal være spetakulært og nytt.
Men hva det er, det er det ingen som kan svare på. Det er bare en følelse og drøm uten ansikt eller form. En lengsel som ikke vil forsvinne, eller som kan settes ord på. Selv om det plutselig skjer noe helt fantasisk, som kanskje kan være denne følelsen, så vil den aldri forsvinne. Den vil utvikle seg, og forandre seg. Få en ny form og en ny lengsel. Ting er aldri godt nok. Det vil aldri bli godt nok, enda så mye du strever og mestrer. Aldri vil det bli komplett. Da har du ikke lengre noe å leve for.
Men å leve med en slik lengsel kan også være vanskelig. Det kan føre til at vi ikke lever i nuet. Alt går bare forbi i en strøm, i en jakt på lengselen. Det kan plutselig gå rett forbi deg. Gleden som kan være unik, kan forsvine i en dus av røyk.
Det skal ikke være enkelt. En ny dag, nye muligheter, nye valg. Nye gleder, nye sorger. Det handler om å gripe dagen, men og strekke seg mot noe større.
søndag 18. mai 2008
Hodet veier mye
Et hode veier veldig mye. Ganske tungt er det. Jeg kjenner det. Det er utrolig hvordan nakken vår greier å holde hodet oppe. Og etter at jeg tenkte på hvor tungt hodet er, så har det blitt et slit å holde det oppe. Det var på glattkjøringskurset at jeg fikk kjenne på hvor tungt det var. Ikke lette saker får en si. Jeg fikk også lært å feste tilhenger og tingene på hengeren. Det har jeg aldri prøvd på før. Så prøvde vi den bråbremsmaskinen. Den var ikke behagelig akkurat. Enda så liten fart vi hadde så vil jeg nødig krasje. Og hvilken skummel vekt vi får i en så høy fart. Så tror det er best vi bruker sikkerhetsbeltet. Jeg skjønner ikke hvorfor enkelte ikke vil bruke det i bil. Det er jo så lett å ta det på. For meg er det rart å kjøre bil uten å ha bilbeltet på. Men i tillegg så spant vi jo også på dette glattkjøringskurset (som jeg var på på onsdagen). Festlige greier, som jeg lurer på om jeg har skrevet om før faktisk.
Gabriels Obo er en nydelig sang. Så behagelig å høre på, og så fine toner. Den symboliserer liksom håp mener jeg. Særlig hvis det er en flink sanger som synger da. Husker vi hørte den i filmen "The mission". Da ble sangen ekstra rørende.
For tiden drømmer jeg mye om Kvås-folkene. Som i natt drømte jeg at 12 stykker, som trolig var klassen min, var på interrail på en måte. Så vi reiste rundt i landet, og jeg tror kanskje det var jeg som hadde styringen. Men som var vi på vei over til Sverige da Joakim ikke kunne finne passet sitt. Vi ble litt oppgitt over hvorfor han absolutt måtte ha det, men vi startet leterunden. Og plutselig så var vi kommet til huset naboen min og beste barndomvenner. Der gikk vi inn for å lete, og de hadde plutselig fått et digert hus med to store stuer i, som vi lette i. Jenta i huset lette også sammen med oss, og fant noen tegninger som jeg og hun hadde tegnet da vi var små. Og så, faren i huset var plutselig vaktmester Asle. Så han kom og lurte på hva vi gjorde der, og begynte å fortelle saker og ting. Og lurte på om alle disse ungene skulle overnatte hos dem, for da kom jo de til å spise opp all maten.
Det var egentlig en litt stressende drøm, men og litt festlig. Tror det merkes at året snart er slutt. Det er veldig trist egentlig. Nå som vi har det så kjekt i sammen. Det er så hyggelig med alle de syke diskusjonene ved matbordet av Frode, Lars Martin, Simon og Alexander. De har så mye rart å komme med, som er helt usannsynelig. Slik som en kondom som ser ut som en fingerbøll, til hevn på kona. En oppfinnelse som ble til på veien i fra joker og til kveldsmat. Hvem kommer på slikt liksom? Jo, disse gutta. De slaskete gutta i 3. klasse som sover over de fleste skoledagene, noe som er litt fasinerende, og uforståelig.
Og den siste uka har jeg brukt kameraet mitt flittig. Det har nok blitt tatt rundt 1000 bilder på denne uka. Og alle av Kvås-folket. Er mange dårlige bilder altså, men det er minner. Gode minner. Man må jo ha bilder av folkene så jeg kan minnes dem, og hendelsene på Kvås. Ellers er det lett å glemme.
Gabriels Obo er en nydelig sang. Så behagelig å høre på, og så fine toner. Den symboliserer liksom håp mener jeg. Særlig hvis det er en flink sanger som synger da. Husker vi hørte den i filmen "The mission". Da ble sangen ekstra rørende.
For tiden drømmer jeg mye om Kvås-folkene. Som i natt drømte jeg at 12 stykker, som trolig var klassen min, var på interrail på en måte. Så vi reiste rundt i landet, og jeg tror kanskje det var jeg som hadde styringen. Men som var vi på vei over til Sverige da Joakim ikke kunne finne passet sitt. Vi ble litt oppgitt over hvorfor han absolutt måtte ha det, men vi startet leterunden. Og plutselig så var vi kommet til huset naboen min og beste barndomvenner. Der gikk vi inn for å lete, og de hadde plutselig fått et digert hus med to store stuer i, som vi lette i. Jenta i huset lette også sammen med oss, og fant noen tegninger som jeg og hun hadde tegnet da vi var små. Og så, faren i huset var plutselig vaktmester Asle. Så han kom og lurte på hva vi gjorde der, og begynte å fortelle saker og ting. Og lurte på om alle disse ungene skulle overnatte hos dem, for da kom jo de til å spise opp all maten.
Det var egentlig en litt stressende drøm, men og litt festlig. Tror det merkes at året snart er slutt. Det er veldig trist egentlig. Nå som vi har det så kjekt i sammen. Det er så hyggelig med alle de syke diskusjonene ved matbordet av Frode, Lars Martin, Simon og Alexander. De har så mye rart å komme med, som er helt usannsynelig. Slik som en kondom som ser ut som en fingerbøll, til hevn på kona. En oppfinnelse som ble til på veien i fra joker og til kveldsmat. Hvem kommer på slikt liksom? Jo, disse gutta. De slaskete gutta i 3. klasse som sover over de fleste skoledagene, noe som er litt fasinerende, og uforståelig.
Og den siste uka har jeg brukt kameraet mitt flittig. Det har nok blitt tatt rundt 1000 bilder på denne uka. Og alle av Kvås-folket. Er mange dårlige bilder altså, men det er minner. Gode minner. Man må jo ha bilder av folkene så jeg kan minnes dem, og hendelsene på Kvås. Ellers er det lett å glemme.
lørdag 17. mai 2008
Det er Norge i rødt, hvitt og blått
Ja, da var det duket for en ny 17.mai- feiring. Denne gangen på Kvås. Feiringen her er ganske så hyggelig. Vi startet dagen med å kjøre til kirken der det var gudstjeneste fylt av barneskrik. Etterpå ble vi kjørt bort til Kvås barneskole, der vi møtte på russen, og så gikk vi i tog. Et fantastisk tog. Vi sang sanger vi ikke husket teksten på, men det var gøy. Det var ikke lange toget, men det var egentlig akkurat passe. Etterpå stod vi og hørte på en tale jeg ikke fikk med meg stort av, og så gikk vi inn og spiste. Lapskausen kostet hele 120kr! Er ikke det bare sykt mye? Jeg skjønner ikek hvordan de kunne gjøre det, men er glad vi slapp å betale.
Da maten hadde sunket gikk vi ut og så på olabilløp. Det har jeg faktisk aldri sett på, men det var jo litt skjønt da. Flere smågutter ruller nedover bakken i sine nysnekrede biler. Så gikk jeg i hvertfall rundt med dem andre og så på aktivitetene. Det var jo en del stilige greier, særlig katapulten. Fikk en telefon i fra tante Britt Reidun, så stod og pratet med hun en stund mens jeg slikket på en slikkepinne. Ikke ofte jeg kjøper det. Solveig er en mester og greide å spikre en spiker på 14 slag. Flink hun. Men så begynte det å høllregne og vi trakk inn. No sitt jeg og ser på Istid 1, og slapper av. Til kvelden er det revy i gymsalen, noe vi ser fram til.
Da maten hadde sunket gikk vi ut og så på olabilløp. Det har jeg faktisk aldri sett på, men det var jo litt skjønt da. Flere smågutter ruller nedover bakken i sine nysnekrede biler. Så gikk jeg i hvertfall rundt med dem andre og så på aktivitetene. Det var jo en del stilige greier, særlig katapulten. Fikk en telefon i fra tante Britt Reidun, så stod og pratet med hun en stund mens jeg slikket på en slikkepinne. Ikke ofte jeg kjøper det. Solveig er en mester og greide å spikre en spiker på 14 slag. Flink hun. Men så begynte det å høllregne og vi trakk inn. No sitt jeg og ser på Istid 1, og slapper av. Til kvelden er det revy i gymsalen, noe vi ser fram til.
onsdag 14. mai 2008
Ikje for å være kjibe, men me legge ned kvås
Altså, dette innlegget skal egentlig ikke handle om Kvås, men tittelen er tatt ut i fra en veldig bra sang som komikerne Sara og Tara har laget. De har nemlig vært på Kvås i kveld og hatt et av sine show. Et show som sliter på smilemusklene. De er så morsomme, med sin kristenhumor og forståelse for vår avsky for NLM. Med den traff de oss på pletten. De hadde mange festlige innslag som lot latteren falle og henge lenge. Med innslag av dans, sang og musikk fikk vi et show å nyte. (Beklager dårlig ordsetting, men jeg prøver meg med litt flott beskrivelse, noe jeg mislykkes med) Sara og Tara er noen flotte Verdalinger som holder til i Kristiansand, og er venner med Marianne som fikk dem til Kvås, eller var det Framnes? (En av vitsene til Sara&Tara altså). Deres virkelige navn er Kristin og Solveig. Kristin var mitt forbilde for 3 år siden husker jeg. Jeg traff henne på Impuls i Stavanger sammen med Cathrine som kjente Kristin. Og Kristin var jo bare råkul. Hun hadde trønderdialekt! piercing i øyenbrynet, og kristen. Hvor mye kulere kan man bli? Det lurer jeg virkelig på. Og når du er en hysterisk morsom komiker i tillegg må man jo nesten bli en helt.
Men så over til neste sak. Der står vel glattkjøring på planen. Jeg hadde, som noen har hørt, glattkjøring i dag. Det var jo greit det. Jeg likte best å kjøre til kjørebanen. Vi kjørte i 2 timer for å komme dit, men vi kjørte bare halve veien hver siden vi var to stykker. Men det var gøy å kjøre på motorveien og føle at jeg kunne dette. Og jeg klarte å holde farten opp omtrent hele tiden mener jeg. Det er jeg litt stolt over. Jeg har en tendens til å like å ligge sånn 5-10 km under grensa for å ikke stige over. På kjørebanen gikk ting helt greit. Det var jo ganske spennende å sladd og spinne helt rundt uten kontroll, men sånt man bare vil oppleve på kjørebane. Jeg hadde nok litt problemer med å styre unna både dukkene OG bilen uten ABS-bremse og kjørte ut i grusen. Men det var jo festlig det. Hun i baksete fikk seg i hvertfall en liten latter, så godt for hun. Men å stå opp 05.45 er for tidlig. Så egentlig skulle jeg ha lagt meg nå, men i stedet sitter jeg og skriver en blogg som skal oppdatere 3 dager der det har skjedd litt av hvert.
Ja.. Så tar vi neste sak. Det er teoriprøven faktisk. Holdt på å ta feil nå, men henta meg inn i siste liten. Men ja, jeg tok teoriprøven på tirsdag. Og gjett hva, jeg strøk, med 8 feil... Ganske trist. Ble litt sur da. Altså, ikke glad. Jeg holdt ikek på å sprekke av glede. Noe som var trist. Men vet du noe mer? Jeg bare tuller. Fordi jeg bestod prøven med glans, om du vil si det. Jeg fikk 4 feil, noe jeg sier meg godt fornøyd med. Så DA hoppet jeg nesten av glede, og skrek nesten av glede. Det var herlig å klare det på første forsøk. Så nå slipper jeg å ha det hengende over meg lengre.
Da er vi kommet til mandag. På mandag var de som ville fra Kvås, på tur til Dyreparken, på Kvås sin regning. Herlig, eller hva? Så vi kom oss til parken rundt 10.30. Det første som møtte oss inni parken var sjøløvene. Dem har det blitt få av. Tror det var en eller to igjen nå. Litt stusselig. Vi var og så på matingen av dyrene i villmarka klokken 13.00. Der fikk vi sett alle fire gaupene. Den søteste av dem, som ikke ville ha mat, het Dusk. Han hadde et øre som hang ned. Så så vi to av jervene, og begge ulvene faktisk. Det var kult. Og selvfølgelig fikk vi sett elgen og de to nusselige fjellrevene som løp rundt og ertet hverandre. Arne og Roald het de.
Ja, det skjedde mye koselig i Dyreparken, men det er liksom ikke tid til å fortelle alt. Du skulle ha vært med heller. Men jeg tok tømmerrenna to ganger da. Det var kult. Den heter forresten Nilen nå, men ingen sier det da. Så duret Joakim og Lars Martin rundt i rullestolene sine i tog. Det så ganske så festlig ut må jeg si.
Men da tror jeg egentlig at jeg har fått fortalt om de dagene som har gått, og det aller største som har hendt. Så da syns jeg jo du kunne ta deg bryet til å legge inn en kommentar siden du har lest alt dette som jeg har brukt min dyrebare sovetid på. Tenk, denne tiden skulle jeg egentlig brukt på å fått skjønnhetssøvnen min på, men i stedet valgte jeg å skrive dette lange innlegget for å oppdatere DEG på hva som har skjedd i livet mitt disse dagene. Så da må du gidde å legge inn en kommentar, med noe fornuftig, eller gøy i.
Men så over til neste sak. Der står vel glattkjøring på planen. Jeg hadde, som noen har hørt, glattkjøring i dag. Det var jo greit det. Jeg likte best å kjøre til kjørebanen. Vi kjørte i 2 timer for å komme dit, men vi kjørte bare halve veien hver siden vi var to stykker. Men det var gøy å kjøre på motorveien og føle at jeg kunne dette. Og jeg klarte å holde farten opp omtrent hele tiden mener jeg. Det er jeg litt stolt over. Jeg har en tendens til å like å ligge sånn 5-10 km under grensa for å ikke stige over. På kjørebanen gikk ting helt greit. Det var jo ganske spennende å sladd og spinne helt rundt uten kontroll, men sånt man bare vil oppleve på kjørebane. Jeg hadde nok litt problemer med å styre unna både dukkene OG bilen uten ABS-bremse og kjørte ut i grusen. Men det var jo festlig det. Hun i baksete fikk seg i hvertfall en liten latter, så godt for hun. Men å stå opp 05.45 er for tidlig. Så egentlig skulle jeg ha lagt meg nå, men i stedet sitter jeg og skriver en blogg som skal oppdatere 3 dager der det har skjedd litt av hvert.
Ja.. Så tar vi neste sak. Det er teoriprøven faktisk. Holdt på å ta feil nå, men henta meg inn i siste liten. Men ja, jeg tok teoriprøven på tirsdag. Og gjett hva, jeg strøk, med 8 feil... Ganske trist. Ble litt sur da. Altså, ikke glad. Jeg holdt ikek på å sprekke av glede. Noe som var trist. Men vet du noe mer? Jeg bare tuller. Fordi jeg bestod prøven med glans, om du vil si det. Jeg fikk 4 feil, noe jeg sier meg godt fornøyd med. Så DA hoppet jeg nesten av glede, og skrek nesten av glede. Det var herlig å klare det på første forsøk. Så nå slipper jeg å ha det hengende over meg lengre.
Da er vi kommet til mandag. På mandag var de som ville fra Kvås, på tur til Dyreparken, på Kvås sin regning. Herlig, eller hva? Så vi kom oss til parken rundt 10.30. Det første som møtte oss inni parken var sjøløvene. Dem har det blitt få av. Tror det var en eller to igjen nå. Litt stusselig. Vi var og så på matingen av dyrene i villmarka klokken 13.00. Der fikk vi sett alle fire gaupene. Den søteste av dem, som ikke ville ha mat, het Dusk. Han hadde et øre som hang ned. Så så vi to av jervene, og begge ulvene faktisk. Det var kult. Og selvfølgelig fikk vi sett elgen og de to nusselige fjellrevene som løp rundt og ertet hverandre. Arne og Roald het de.
Ja, det skjedde mye koselig i Dyreparken, men det er liksom ikke tid til å fortelle alt. Du skulle ha vært med heller. Men jeg tok tømmerrenna to ganger da. Det var kult. Den heter forresten Nilen nå, men ingen sier det da. Så duret Joakim og Lars Martin rundt i rullestolene sine i tog. Det så ganske så festlig ut må jeg si.
Men da tror jeg egentlig at jeg har fått fortalt om de dagene som har gått, og det aller største som har hendt. Så da syns jeg jo du kunne ta deg bryet til å legge inn en kommentar siden du har lest alt dette som jeg har brukt min dyrebare sovetid på. Tenk, denne tiden skulle jeg egentlig brukt på å fått skjønnhetssøvnen min på, men i stedet valgte jeg å skrive dette lange innlegget for å oppdatere DEG på hva som har skjedd i livet mitt disse dagene. Så da må du gidde å legge inn en kommentar, med noe fornuftig, eller gøy i.
lørdag 10. mai 2008
Pust og pes
Denne dagen, og gårsdagen har vært aktiv kan jeg si. Solveig, Karoline og jeg har vært på telttur oppe bak Ørneknipen. Vi pakket sekken, gjorde klar lavvoen og la av gårde. Det var ikke lett, med en tung sekk på ryggen i bratt oppoverbakke blir man ganske anpusten. Heldigvis tok vi en del pauser skulle vi klare å komme opp. Vi gikk i 2,5 timer til sammen og vi visste ikke helt hvor vi skulle, men vi hadde fått en beskrivelse på et sted vi kunne gå til, så prøvde oss på den. Men vi vet enda ikke om vi fant rett sted. Ut i fr aveibeskrivelsen kan det virke som vi kom rett, men ut i fra plassen så det ikke ut som det kunne være her. Men vi valgte å campe her ettersom klokken var nærmet seg 22.00 og vi begynte å bli sultne. Vi satte opp telte og tente opp bål mens jeg hoppet i vannet for å få vasket meg. Vannet var godt det, og det var deilig å bli litt ren, selv omdet kunne bli litt kaldt, så gikk det bra etter at jeg fikk på meg alt ulltøy og fleecegenser. Da smakte det godt med grillet pølse. Etterpå hadde vi banan med smeltet sjokolade, noe som var litt grisete men godt.
Etterpå beveget vi oss inn i teltet og la oss inn i soveposene, utenom Solveig som ikke hadde noe, men der i mot brukte et pledd og en søppelsekk. På et eller annet vis hutret jeg som bare det der jeg lå i soveposen. Selve kroppen var jo egentlig ikke kald, men jeg hadde slike frysninger, og fikk ikke sove. Lå i en time og prøvde å sove, men da ble jeg lei og bestemte meg for å gå ut og ta en tur på do for å se om det kanskje hjalp. Før dette hadde jeg ligget og spilt kabal på mobilen, egentlig ganske underholdene, men hjalp ikke. Da jeg kom inn igjen så begynte vi å prat, elelr jeg satt og pratet mens de andre nikket ja og nei. Dette hjalp meg faktisk til å slutte å fryse, men da jeg sluttet å prate så begynte det igjen. Etter litt begynte jeg å spille en kaptein Sabeltann sang, en rolig en. Og da, ble jeg søvnig. Holdt nesten på å sovne da, men så sluttet sangen. Heldigvis tok Karoline på ny musikk og ikke lenge etterpå greide jeg å sovne. Jeg var ganske kald på nesa da jeg våknet i 6-tiden og stakk ut en ny tur på do. Denne gangen var det blitt lysere ute og det lå en nydelig, spennende dis over vannet. Så jeg grep tak i kameraet mitt og prøvde å ta noen spennende bilder, og tror jeg lyktes på et par.
Vi stod opp klokken 10 og lå og solte oss lenge i solen, blant tusen pissemaur. Jeg hater slike maur, de går over alt, og de biter også faktisk. Så dermed ble det ikke så behagelig å ligge der for meg i hvertfall. Etter en stund gikk Karoline og Solveig ut i vannet for å leke med shampo. Det var visst en tanke kaldt, men de kom seg uti til slutt. De lekte seg en del i vannet før de til slutt kom seg opp og la seg for å tørke. Da klokken ble rundt 13.30 pakket vi sammen og 14.30 var vi kommet bort til skogsveien og lagt fra oss bagasjen for å ta en tur til toppen av Ørneknipen. Turen dit tok oss vel rundt 15 min kanskje. Da vi kom tilbake til bagasjen vår var vi innmari varme, tørste og så litt vemodige ved tanke på den lange turen hjem. Vi måtte diskutere litt om hvilken vei vi skulle gå, men uten noen krangel så valgte vi den mest logiske veien, altså høyre. På den veien kom vi forbi en bekk, hvilken velsignelse. Vi ble lettet og fylte flaskene våre. Dermed så vi lysere på veien hjem. Ved neste kryss ble det en ny, liten diskusjon om hvilken vei vi skulle. Men igjen tok vi den mest logiske, altså høyre.
Og etter langt om lenge, og lenger enn langt, kom vi plutselig til et jorde som Solveig og Karoline kjente igjen. Da ble vi alle glade, og så bare det ned Marklandskleivane. På denne veien begynte jeg å få ganske vondt i beina, eller tyngden begynte å ta meg. Men jeg holdt ut helt til skolen, og da var jeg glad.
Det var en kjempe opplevelse og gøy tur. Jeg er glad jeg ble med på turen. Nå er jeg ganske sliten i beina, men det er litt gøyalt og. Da kjenenr jeg at jeg har trent, noe som er en bra ting. Det smakte godt med kveldsmat, taco med mye godt. Og en vollyballkamp etterpå var heller ikke å klage på. Vollyball er og blir gøy, så lenge man får til et visst spill.
Nå nyter vi kvelden ved å se på Gullruten, mye gøy der. Vi kikker litt smått etter lærer Camilla i grønn kjole, men jeg har enda ikke sett henne. Og de som sitter i dette rommet nå er Solveig, Karoline, Lars Martin, Marit og jeg. Så da skal jeg kose meg videre her med tven.
Etterpå beveget vi oss inn i teltet og la oss inn i soveposene, utenom Solveig som ikke hadde noe, men der i mot brukte et pledd og en søppelsekk. På et eller annet vis hutret jeg som bare det der jeg lå i soveposen. Selve kroppen var jo egentlig ikke kald, men jeg hadde slike frysninger, og fikk ikke sove. Lå i en time og prøvde å sove, men da ble jeg lei og bestemte meg for å gå ut og ta en tur på do for å se om det kanskje hjalp. Før dette hadde jeg ligget og spilt kabal på mobilen, egentlig ganske underholdene, men hjalp ikke. Da jeg kom inn igjen så begynte vi å prat, elelr jeg satt og pratet mens de andre nikket ja og nei. Dette hjalp meg faktisk til å slutte å fryse, men da jeg sluttet å prate så begynte det igjen. Etter litt begynte jeg å spille en kaptein Sabeltann sang, en rolig en. Og da, ble jeg søvnig. Holdt nesten på å sovne da, men så sluttet sangen. Heldigvis tok Karoline på ny musikk og ikke lenge etterpå greide jeg å sovne. Jeg var ganske kald på nesa da jeg våknet i 6-tiden og stakk ut en ny tur på do. Denne gangen var det blitt lysere ute og det lå en nydelig, spennende dis over vannet. Så jeg grep tak i kameraet mitt og prøvde å ta noen spennende bilder, og tror jeg lyktes på et par.
Vi stod opp klokken 10 og lå og solte oss lenge i solen, blant tusen pissemaur. Jeg hater slike maur, de går over alt, og de biter også faktisk. Så dermed ble det ikke så behagelig å ligge der for meg i hvertfall. Etter en stund gikk Karoline og Solveig ut i vannet for å leke med shampo. Det var visst en tanke kaldt, men de kom seg uti til slutt. De lekte seg en del i vannet før de til slutt kom seg opp og la seg for å tørke. Da klokken ble rundt 13.30 pakket vi sammen og 14.30 var vi kommet bort til skogsveien og lagt fra oss bagasjen for å ta en tur til toppen av Ørneknipen. Turen dit tok oss vel rundt 15 min kanskje. Da vi kom tilbake til bagasjen vår var vi innmari varme, tørste og så litt vemodige ved tanke på den lange turen hjem. Vi måtte diskutere litt om hvilken vei vi skulle gå, men uten noen krangel så valgte vi den mest logiske veien, altså høyre. På den veien kom vi forbi en bekk, hvilken velsignelse. Vi ble lettet og fylte flaskene våre. Dermed så vi lysere på veien hjem. Ved neste kryss ble det en ny, liten diskusjon om hvilken vei vi skulle. Men igjen tok vi den mest logiske, altså høyre.
Og etter langt om lenge, og lenger enn langt, kom vi plutselig til et jorde som Solveig og Karoline kjente igjen. Da ble vi alle glade, og så bare det ned Marklandskleivane. På denne veien begynte jeg å få ganske vondt i beina, eller tyngden begynte å ta meg. Men jeg holdt ut helt til skolen, og da var jeg glad.
Det var en kjempe opplevelse og gøy tur. Jeg er glad jeg ble med på turen. Nå er jeg ganske sliten i beina, men det er litt gøyalt og. Da kjenenr jeg at jeg har trent, noe som er en bra ting. Det smakte godt med kveldsmat, taco med mye godt. Og en vollyballkamp etterpå var heller ikke å klage på. Vollyball er og blir gøy, så lenge man får til et visst spill.
Nå nyter vi kvelden ved å se på Gullruten, mye gøy der. Vi kikker litt smått etter lærer Camilla i grønn kjole, men jeg har enda ikke sett henne. Og de som sitter i dette rommet nå er Solveig, Karoline, Lars Martin, Marit og jeg. Så da skal jeg kose meg videre her med tven.
torsdag 8. mai 2008
Ørneknipen, se så flott
Ja, denne dagen har vært fullstappet og effektiv. Startet med vanlig skole som ikke var så spennende, ikke stor utnyttelse av timene, men det får man leve med.
Etter middag dro vi ned til Lyngdal og kikket på det nye senteret som er bygget. Det var ganske fint syntes jeg, men litt smalt i midten i gangen. Kjøpte meg en løpebukse på G-sport til 69kr. Syntes det var så billig så skadet ikke å ha. Har tenkt en del på å få meg sånn, men er tvilsomt hvor mye den blir brukt.
Etterpå dro vi til Fretex. En spennende butikk. Der fant jeg litt av hvert. F.eks. en hummel-tskjorte, en dressbukse, to pene tallerkner og et helt knivsett, og alt dette til prisen av ca 90kr! Det var halv pris på alt i dag, så ble jo rå billig. Helt sykt, men gøy!
Etter kveldsen dro Solveig, Karoline, Linda og jeg på tur til Ørneknipen faktisk. Jeg hadde faktisk lyst til å gå opp i dag. Dette var min andre tur på toppen. Vi tok oss god tid på vei opp, og vel oppe satt vi i en time og hygget oss. Vi hylte til noen turgåere der nede, og fikk svar. Lurte veldig på hvem det var, og vi fant endelig ut at det bare var Kristian og Glenn. Så da tok vi fatt på turen videre. Vi valgte en ny vei ned igjen. Den gikk bortover inn i skogen. Det var skikkelig koselig. Vi hermet etter Solveig på overdreven måte og lo godt, stakkars Solveig, men hun er så gøy og kul! Var skikkelig kult å gå ute i skogen. Vi var ute i 3 timer. Helt fantastisk, så nå er jeg ganske sliten. Skulle ha vært i dusjen for lengst, men har ikke selvkontroll til å holde meg unna internett. Har jo faktisk ikke vært på msn i hele dag! Men nå er dusjen neste stopp. Det har vært en skikkelig hyggelig dag, forhåpentligvis fått litt farge i samme slengen.
Etter middag dro vi ned til Lyngdal og kikket på det nye senteret som er bygget. Det var ganske fint syntes jeg, men litt smalt i midten i gangen. Kjøpte meg en løpebukse på G-sport til 69kr. Syntes det var så billig så skadet ikke å ha. Har tenkt en del på å få meg sånn, men er tvilsomt hvor mye den blir brukt.
Etterpå dro vi til Fretex. En spennende butikk. Der fant jeg litt av hvert. F.eks. en hummel-tskjorte, en dressbukse, to pene tallerkner og et helt knivsett, og alt dette til prisen av ca 90kr! Det var halv pris på alt i dag, så ble jo rå billig. Helt sykt, men gøy!
Etter kveldsen dro Solveig, Karoline, Linda og jeg på tur til Ørneknipen faktisk. Jeg hadde faktisk lyst til å gå opp i dag. Dette var min andre tur på toppen. Vi tok oss god tid på vei opp, og vel oppe satt vi i en time og hygget oss. Vi hylte til noen turgåere der nede, og fikk svar. Lurte veldig på hvem det var, og vi fant endelig ut at det bare var Kristian og Glenn. Så da tok vi fatt på turen videre. Vi valgte en ny vei ned igjen. Den gikk bortover inn i skogen. Det var skikkelig koselig. Vi hermet etter Solveig på overdreven måte og lo godt, stakkars Solveig, men hun er så gøy og kul! Var skikkelig kult å gå ute i skogen. Vi var ute i 3 timer. Helt fantastisk, så nå er jeg ganske sliten. Skulle ha vært i dusjen for lengst, men har ikke selvkontroll til å holde meg unna internett. Har jo faktisk ikke vært på msn i hele dag! Men nå er dusjen neste stopp. Det har vært en skikkelig hyggelig dag, forhåpentligvis fått litt farge i samme slengen.
søndag 4. mai 2008
lørdag 3. mai 2008
Modus vent
Tilværelsen nå er litt tafatt til tider. Særlig når jeg er hjemme. For, det er liksom så lite vits i å skaffe seg nye bekjentskaper ettersom at jeg bor på Kvås nå og skal flytte til Orkanger til sommeren. Så uansett vil jeg ikke komme til å bli godt kjent med dem. Det er litt kjipt.
Og i tillegg egr internett innmari kjedelig for tiden. Det skjer absolutt ingenting. Det er ingen poeng i å finne nye bekjentskaper i Kr.sand, og det er for tidlig å finne nye folk i Orkanger. Så da blir det ikke noe gøy på internett. Frustrerende...
Så la jeg merke til at i filadelfia er alle jente perfekte. Det er ikke til å tro. Alle er pene, blonde og motebevisste. Det kan rett og slett bli vanskelig og fælt for enkelte å komme der, på grunn av at flertallet ser så perfekte ut. Dette var en sak jeg plutselig tenkte over i kveld. Disse jentene er sikkert veldig greie og sånt, men det blir vanskelig å få kontakt med dem når de holder seg i flokk og i tillegg virker så mye høyere på rangstigen enn, f.eks. meg. Jeg har alltid et håp om å bli kjent med noen nye, men det skjer aldri. Det er ikek så lett når man alt har noen man kjenner som man da henger med. For hvem vil vel gå rundt alene når alle andre kjenner noen? Da skal man i hvertfall være ganske så trygg på seg selv og tøff.
Men talen i fila i dag var veldig fin syntes jeg. Satt og tenkte på Linn mye av tiden, om at hun kunne ha likt den talen. Følte den hadde noe å si henne. Det var snakk om vårt personlige forhold til Gud. Og vi alle kunne tatt lærdom av den.
Så traff jeg på han Petter Andre i fila i kveld. Alltid noe rart som skjer med meg når jeg møter han, men lite ble sakt. "DC- tskjorte ja, feet. Har 5 stykker av dem jeg". Så kult da.
Lurer på hva jeg skal ta for meg i morgen. Kvelden skal jeg tilbringe i Frikirken der det skal være en lovsangskonsert av et slag. Når det først skjer noe så stort i kirka synes jeg det er på sin plass å komme. Har garantert ingen andre planer så.
Og i tillegg egr internett innmari kjedelig for tiden. Det skjer absolutt ingenting. Det er ingen poeng i å finne nye bekjentskaper i Kr.sand, og det er for tidlig å finne nye folk i Orkanger. Så da blir det ikke noe gøy på internett. Frustrerende...
Så la jeg merke til at i filadelfia er alle jente perfekte. Det er ikke til å tro. Alle er pene, blonde og motebevisste. Det kan rett og slett bli vanskelig og fælt for enkelte å komme der, på grunn av at flertallet ser så perfekte ut. Dette var en sak jeg plutselig tenkte over i kveld. Disse jentene er sikkert veldig greie og sånt, men det blir vanskelig å få kontakt med dem når de holder seg i flokk og i tillegg virker så mye høyere på rangstigen enn, f.eks. meg. Jeg har alltid et håp om å bli kjent med noen nye, men det skjer aldri. Det er ikek så lett når man alt har noen man kjenner som man da henger med. For hvem vil vel gå rundt alene når alle andre kjenner noen? Da skal man i hvertfall være ganske så trygg på seg selv og tøff.
Men talen i fila i dag var veldig fin syntes jeg. Satt og tenkte på Linn mye av tiden, om at hun kunne ha likt den talen. Følte den hadde noe å si henne. Det var snakk om vårt personlige forhold til Gud. Og vi alle kunne tatt lærdom av den.
Så traff jeg på han Petter Andre i fila i kveld. Alltid noe rart som skjer med meg når jeg møter han, men lite ble sakt. "DC- tskjorte ja, feet. Har 5 stykker av dem jeg". Så kult da.
Lurer på hva jeg skal ta for meg i morgen. Kvelden skal jeg tilbringe i Frikirken der det skal være en lovsangskonsert av et slag. Når det først skjer noe så stort i kirka synes jeg det er på sin plass å komme. Har garantert ingen andre planer så.
torsdag 1. mai 2008
Brum brum
Hei du.
Den siste tiden har jeg ikke hatt lyst til å skrive blogg faktisk. Det resulterte i at det ikke ble noe blogginnlegg på en stund. Men i dag tenke jeg det var på tide å gi dere en ny oppdatering.
I dag har jeg vært ute og øvekjørt. Veldig gøy. Hadde med tante og mamma i bilen på vei til Mandal for å spise middag. Etterpå kjørte vi videre til Vigeland på møte. Må dessverre si at det møte var langt unna hva jeg liker. Alt for "halleluja"- aktig og gamle mennesker. Så jeg satt og hørte på musikk der jeg holdt på å sovne. Etterpå kjørte vi tilbake til Kr.sand. Syns turen gikk veldig fort. Jeg kjørte ganske bra og. Hadde en stygg, stor trailer i baken store deler av veien. Den var stygg altså. Til tider lå den heeeelt oppi baken på bilen min. Det eneste jeg så når jeg tittet i speilet bak var en diger grill som hveste mot meg. Jeg ble sur på den, men jeg hadde ikke tenkt å slippe dne forbi, jeg kjørte tross alt i fartsgrensen.
Nå om et kvarter skal jeg ned til byen og møte venninnegjengen og så skal vi på Vera Pizza og spise. Blir mye spising på meg i dag, men det går bra. Tror det kan bli hyggelig. Tror det er Silje, Elida, Valentina, Christine, Inger- Helene, Julia og Isa som skal være med. Så vi blir en god gjeng.
Ellers så er jeg fremdeles på leting etter hybel i Orkanger. Kommer til å bli forferdelig trist å forlate Kvås til sommeren. Kommer til å felle en del tårer. Det er en slik fantastisk gjeng på Kvås. Alle samtalene ved matbordet, de er ikke til å erstatte. Alle latterne ved bordet gjør dagen så mye bedre. Tror aldri jeg har hatt latterkrampe så ofte som på Kvås. Glad i dere på Kvås!
Den siste tiden har jeg ikke hatt lyst til å skrive blogg faktisk. Det resulterte i at det ikke ble noe blogginnlegg på en stund. Men i dag tenke jeg det var på tide å gi dere en ny oppdatering.
I dag har jeg vært ute og øvekjørt. Veldig gøy. Hadde med tante og mamma i bilen på vei til Mandal for å spise middag. Etterpå kjørte vi videre til Vigeland på møte. Må dessverre si at det møte var langt unna hva jeg liker. Alt for "halleluja"- aktig og gamle mennesker. Så jeg satt og hørte på musikk der jeg holdt på å sovne. Etterpå kjørte vi tilbake til Kr.sand. Syns turen gikk veldig fort. Jeg kjørte ganske bra og. Hadde en stygg, stor trailer i baken store deler av veien. Den var stygg altså. Til tider lå den heeeelt oppi baken på bilen min. Det eneste jeg så når jeg tittet i speilet bak var en diger grill som hveste mot meg. Jeg ble sur på den, men jeg hadde ikke tenkt å slippe dne forbi, jeg kjørte tross alt i fartsgrensen.
Nå om et kvarter skal jeg ned til byen og møte venninnegjengen og så skal vi på Vera Pizza og spise. Blir mye spising på meg i dag, men det går bra. Tror det kan bli hyggelig. Tror det er Silje, Elida, Valentina, Christine, Inger- Helene, Julia og Isa som skal være med. Så vi blir en god gjeng.
Ellers så er jeg fremdeles på leting etter hybel i Orkanger. Kommer til å bli forferdelig trist å forlate Kvås til sommeren. Kommer til å felle en del tårer. Det er en slik fantastisk gjeng på Kvås. Alle samtalene ved matbordet, de er ikke til å erstatte. Alle latterne ved bordet gjør dagen så mye bedre. Tror aldri jeg har hatt latterkrampe så ofte som på Kvås. Glad i dere på Kvås!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
