Et savn så stort

Det kom. Det kom helt uventet. Det kom som et slag i magen. Det, var som et stort åpent sår som ingen kunne fikse. Jeg ble hjelpesløs, som en liten unge. En liten unge som ikke finner foreldrene sine. Blir stående å gråte til hjelpen kommer. Men hjelpen kom ikke. Den vil aldri komme. Ikke før i livet etter døden. Og det er enda lenge til, håper jeg. Det er så mye jeg vil utrette i dette liv. Men aller helst vil jeg at du skal være her med meg. Det var du som visste hva som var best for meg. Det var du som kunne hjelpe meg når det ble som vanskligst. Jeg slapp å være voksen mer jeg enn seg ville. Du tok over der jeg slapp. Du visste hva jeg burde velge. Men nå kan jeg ikke gjøre det mer. Nå må jeg være voksen uansett hva som skjer.

Jeg savner deg så fryktelig nå. Jeg skulle ønske du var her og holdt rundt meg. Få ligge i dine trygge, beskyttende armer der ingenting vondt skjedde. Kjenne hvordan det er å slippe løs alle bekymringene. Jeg føler jeg meg så hjelpesløs nå. En følelse som er umulig å slukke. Jeg vil så gjerne oppleve mer med deg. Jeg har så mange gode minner. Minner jeg vil leve om igjen. Alle turene vi gikk på, all naturen vi oppdaget sammen. Du viste meg så mye godt i livet. Så mye jeg aldri vil glemme, som jeg setter så vindunderlig stor pris på. Spesielt savner jeg sommeren hvor vi kjørte gjennom Norge på vei til Røros. Du viste meg så mange spennende plasser, og fikk meg til å verdsett Norge vårt. Jeg elsket de turene. Jeg er så fantastisk glad for at vi gjorde det i stedet for å dra til utlandet. Jeg er blitt så glad i Norge og vår natur. Men da du forsvant var det ingen til å opprettholde turene for oss. Ingen til å vise oss vei inn i fjellet. Ingen til å dra meg med ut i guds fri natur. Jeg ble lat, og sløv. Jeg snek meg unna så godt som mulig. Men jeg ville jo egentlig, men jeg taklet ikke presset som la seg på meg. Jeg fikk prestasjonsangst tror jeg.

Det var så mye gøyere og lettere når du dro meg med ut på fjelltur. Da ble jeg gladlig med. Men nå er det ingen her som drar meg med ut. Ingen til å tvinge meg med på skitur, og vise meg hvordan det skal gjøres. Uten at jeg føler noen angst. Det var slik jeg følte det. Jeg synes ikke ski er kjedelig, men jeg får prestasjonsangst og velger å unngå det. For alt jeg en gang kunne har forsvunnet. Men for deg så kunne jeg være svak. Du ville reise meg opp og gi meg styrke til å fortsette. Det var for deg jeg kunne være meg selv. Og du var mitt forbilde. Du er fremdeles mitt forbilde. Jeg vil bli som deg. Men aller helst vil jeg være hos deg. Særlig akkurat nå. Nå som jeg står her som en hjelpesløs unge og søker trøst. En sjenert liten unge som gjør så lite ut av seg som mulig. Vil ikke gi andre mer bry enn nødvendig. Jeg kunne snakket i evigheter om jeg bare ville. Fortalt hvilken fantastisk barndom jeg fikk på grunn av deg. Så mye gøy jeg fikk oppleve som andre barn aldri har fått opplevd. Fått være aktiv. Men jeg falt fra. Da du ikke kunne komme å støtte opp om meg på håndballen, da falt jeg fra. Det var tungt å måtte gå alene, vare den eneste som ikke hadde en foreldre som engasjerte seg og støttet opp. Jeg ville så gjerne vise deg hvor god jeg var. Og det var så stort da du var stolt av meg. Jeg kunne sveve i skyene. Jeg strålte som mest da du gav meg rosende ord for min innsats.



Dette er minner jeg vil ta med meg i glede. Minner jeg aldri vil glemme. Minner jeg helst vil se på om og om igjen. For du var en så fantastisk person. Du fikk så mye skryt for din innsats. Alle syntes du var så flink. Og jeg synes du var best. Jeg håper å kunne bli som deg. Jeg føler jeg er som deg, jeg ser likhetene mellom oss. Og jeg er så utrolig takknemlig for at akkurat du ble min far og ingen andre.