Det skjedde i de dager...

... Da alt var så travelt. Ja, rett og slett for travelt. Men det går greit da. For det er jo moro også.
Men jeg har ikke helt klart å sortere ting riktig i forhold til å bli ferdig med alle fotooppgavene mine i tide. Det blir litt i siste liten, og litt etterpå. Men det er ingen som merker hvordan det er gått da. Har tenkt å ta opp igjen en fotografering til lærlingsamlinga, for jeg ble virkelig ikke fornøyd, og da er det i hvertfall ikke noe gøy å vise frem bildet på lærlingsamlinga, når det er ille nok i fra før av om jeg har et bilde jeg selv er fornøyd med.

I helga som var så var jeg leder på konfirmasjonsleir. Det var kjempe kult. Jeg storkoste meg, selv om det ble litt for mye bildetaging. Noe som igjen minner meg på at jeg må få gjort ferdig de bildene, noe jeg ikke har tid til egentlig. Jeg lager meg litt mye arbeid til tider. Men i hvertfall, vi hadde det veldig koselig på leir. Jeg orker dessverre ikke å fortelle alt som skjedde, for det kan bli langt og kjedelig. Og hva konfirmantene gjorde, kan heller de selv fortelle om du lurer. Men en episode som var utrolig gøy, var da vi ledere kjørte tog inn på kjøkkenet for å snike etter godsaker. Du kan jo prøve å tenke deg rudnt 10 ledere som henger på skuldrene til hverandre i forsøk på å kjøre tog ut på kjøkkenet. Og når vi kommer ut på kjøkkenet så må vi jo selvfølgelig ta farvel, og gir hverandre en klem på rad. Og så sniker vi rundt på kjøkkenet og fniser som bare det. Plutselig hører vi en lyd, og spurter inn på et lagerrom. Men det vi hørte var bare Ragnar som kom ut, og han forstod ingenting av hvorfor vi var der.

Så tøffet vi alle ut igjen med latteren i halsen. Du kan jo som sakt bare tenke deg hvor komisk det ser ut med ledere som sniker seg tøffende inn på kjøkkenet etter kake. Og vi prøvde enda en gang, etter at vi hadde planlagt å si at det var konfirmantene som tøffet rundt i gangene, hvis noen skulle spørre oss hva som skjedde.

Og utenom det så ser jeg veldig fram til helga da jeg skal til Hitra med jobben. Tror det kan bli en interessant tur, på alle måter. Men ikke minst håper jeg på å kunne bli bedre kjent med diverse folk. Og jeg går ut i fra at jeg kommer til å se mange fulle kropper.

Halve Norge

Da i løpet av omtrent 24 timer har jeg klart å reise gjennom omtrent halve Norge. Jeg synes jeg har vært flink. Jeg har fått sett mye forskjellig landskap, og hvor utrolig innholdsrikt land vi har. Det var det kule. Og på toget fra Oslo, da jeg spiste frokosten min i kafeen, så ble jeg snakka til av to mannfolk som visst nok hadde satt seg på feil tog, fant de ut til slutt. Men det var ganske morsomt å snakke med dem. De spurte meg ut om hvor jeg skulle, og da jeg sa at jeg skulle hjem til Tr.heim, begynte de å stusse. Så da fikk de høre at jeg var fra Kr.sand, og nå var fotograflærling å Orkanger. Så vi hadde en liten samtale om det, før jeg gikk tilbake på plassen min, og de trolig hoppet av toget på Hamar for å komme seg på riktig tog.

Men, tenker jeg skal holde dere oppdatert over min munn-situasjon. For den er ikke bare enkel. Når jeg våkner om morgenen, våkner jeg med godt håp. Tungen er ikke vond, men blemmen kan være ganske sår. Og det virker som den bare blir større og større, selv om ut i fra normalen, burde den blir mindre nå. Og den svir noe utrolig. Så det kjennes i hele kroppen når det svir i blemma. Og når man da sitter på et tog, så er det ikke så mye annet å gjøre enn å sitte å tenke på den vonde blemma. Og tunga som bare blir mer og mer sår utover dagen. Og da igjen kan det bli vanskelig å spise mat, eller, problemet er å få bort maten i fra tennene etterpå, for det gjør vondt i tunga. Og etter å ha hatt det slik i en uke nå, så skulle man tro det snart var over.

Og bare for å si det, så har jeg reist 230mil denne uka. Eller, 115 mil hver vei. Og det tok nesten 24 timer i fra jeg gikk ut av døra hjemme og til jeg var helt inne døra på Lundeneset. Det er litt spesielt. Men dette har jeg vel kanskje skrevet om før i bloggen da.

Og, når jeg en gang får tida, så er planen å få ut en liten reisevideoblogg. Så vær tålmodige, og følg med i spenning.

Klasserommet

Nå sitter jeg i klasserommet til klassen til Irene og Sigbjørn med resten. De har arbeidstime, og jeg sitter og surfer rundt på nette, men det skjer absolutt ingenting der ute, så egentlig kjeder jeg meg litt, og så er jeg trøtt da. Det er jo ikke så greit. Men det går an. Utenom det så sitter jeg å diller med tunga mi i munnen. Den er så rar for tiden. Sår og øm, men, det lille såret mitt ytterst på tungen tror jeg har forsvunnet helt nå! Det er deilig. Men jeg har en liten teori om at det kanskje er visdomstennene mine som tygger og skjærer på tungen min og gjør at jeg har så vondt. Kanskje det forsvinner snart, eller kanskje jeg må leve sånn lenge.

Utenom det så er dette siste dagen min på Lundeneset, for i morgen ettermiddag eller noe så reiser jeg hjem igjen. Tilbake til hverdagen og livet i trøndelag. Det blir jo og noe. Men det er hyggelig å ha truffet alle kvås-folkene igjen. Og det var moro i mediatimene i dag da Karoline og jeg gikk rundt og pratet norsk/skotsk/engelsk. Det var veldig pent og lærerikt.

Og så bakte vi brownies i går. Den ble litt typisk hybel/internat- format. Litt brent utenpå og lite stekt inni, og uten bakepapir i formen. Men kaka smakte kjempe godt syntes jeg.

Lundet, litt som et nes

Lundeneset, om du skjønte.

Her kom jeg meg til slutt. Og da mener jeg virkelig, til slutt! Det tok meg nesten 24 timer fra jeg startet fra Orkanger og til jeg kom inn på Lundeneset. Sånn seriøst. Jeg dro fra Orkanger klokken 2015 fra Orkanger og kom meg til Tr.heim rudnt klokken 21.00. Men toget mitt gikk ikke før 2305, så dermed ble jeg sittende å se rundt på alle de rare menneskene på stasjoen. (Men før jeg dro i fra Orkanger måtte jeg jo komme meg hjem i fra Ørlandet først, der jeg var i helga!) På dette toget sov jeg meste parten av tida heldigvis. Men inn til Oslo var toget 15min forsinket, noe som ble lit skummelt med tanke på å rekke neste tog. Men det gikk heldigvis veldig bra, vi tok undergangen og løp opp på spor 3 hvor toget stod. Jeg hadde til og med 10min på meg! Det var liten plass på dette toget, noe som var lit stress. Men det bedre seg da vi kom til Kristiansand, 4-5 timer senere. Da ble setene i toget snudd, og da slapp jeg å sitte i en 4-er lengre. Det var herlig. Men da vi nærmet oss Bryne, så fikk toget problemer. Signalene fungerte ikke som normalt, og det gjorde at toget måtte kjøre i 40km/t et langt stykke, og i tillegg stoppe og vente på en haug av tog. Så på den måten ble også dette toget forsinket med 15min. Men dette gjorde ingenting, egentlig var det bare fint, for da slapp jeg å vente så lenge på kystbussen som skulle ta meg til Aksdal.

Her på busstoppet kom jeg i prat med en mann og hans sønn som hadde fulgt meg hele veien i fra Tr.heim, og skulle videre til Haugesund. Jeg vil si det er litt utrolig å måte på en person som tar den samme reisa som deg på en så lang strekning! Og stakkars gutt sier jeg bare. En 3-åring som sitter på tog/buss/båt i 24 timer... Voldsomt.

Men til slutt kom jeg fram, og jeg må si jeg er stolt over at jeg faktisk klarte å finne frem til riktig tog og buss på veien! Jeg har tross alt aldri vært på stedene...(omtrent) Og for en glede å treffe igjen den skjønne og sprø gjengen i fra Kvås! Men det var fryktelig langt å gå fra busstoppet og til skolen. Fælt.

Men nå er jeg vel fremme og i dag har jeg vært med på skoledagen. Jeg synes det var gøy å få en dag på skolen igjen. Man merker at skole er digg når man selv ikke går der lengre. Men mens man går det så virker det uhorvelig stressende. Men jeg sier bare, tenk på alternativene!
Ikke at jeg ikke trives som lærling, for det er kult, men skole er avslappende og koselig! Da alt utenom prøvene. Og så fikk jeg lov til å utfolde meg innen faget mitt også i dag. Jeg fikk være med Karoline og gjøre fotooppgaven hennes. Det var gøy for meg altså! Hihi.

Men så gjenstår det å se om jeg kommer til å få gjort en av mine egne oppgaver. Og jeg må si jeg tviler sterkt på at jeg orker å gjøre noe sånt.

Vi spaserer videre

Ostepopp, det spiste jeg akkurat nå. Det er lenge siden jeg har spist, men det smaker egentlig veldig godt. Men det negative med det er at man blir så klissete på fingrene, og så blir man så hekta på det. Er man først startet så får man aldri nok.

Jeg sitter nå i dette øyeblikk på en rød sofa som tilhører tante og onkel på Ørlandet. Noe som da vil si at jeg er på Ørlandet i helga. Det er faktisk ganske lenge siden jeg har vært her nå, så det var virkelig på tide å ta en tur ut igjen. Og så praktisk at Jens (som er lærlingansvarlig i Studio G) skulle utover i helga og lurte på om jeg ville sitte på. Og siden jeg ikke skulle dra til Lundeneset før klokken elleve på kveld på søndag (eller, egentlig så må jeg starte med å ta bussen klokka åtte i fra Orkanger) så kunne jeg klare å ta meg den turen denne helga.
Så da vet du hvorfor jeg er her.

Ellers så kan jeg meddele at jeg har et sår på tungespissen. Og det er veldig plagsomt og irriterende. Det hemmer liksom litt bruksområdet for tunga mi. Ikke at jeg skal gidde å gå i detaljer på akkurat det området. Men det svir i hvertfall når jeg kommer bort i det, noe jeg gjør ofte.

Og til slutt så er uka mi på laben endelig over. Ikke at det er så fælt å være der, men man blir så mye mindre sosial enn om man jobber i butikken. Og så må jeg opp så gruelig tidlig for å komme dit. Og da sitter jeg egentlig å halvsover hele dagen foran skjermen. Ikke så artig. Og når jeg først kommer hjem, så slenger jeg meg på sofaen med pcen på fanget og tven slått på, og gjerne lager meg noe middag etter en stund. Og der blir jeg sittende til jeg egentlgi burde legge meg, pluss litt til da. For jeg kommer aldri i seng når jeg egentlig burde ut i fra hvor tidlig jeg skal opp.
Og det samme gjelder for det i dag. Nå er jeg egentlig ganske trøtt, men det er ikke så gøy å gå å legge seg når resten av huset er våkne. Men om ikke lange stunden skal jeg ta til fornuft. Men den ene fordelen i dag er at i morgen kan jeg sove en gooood del lengre enn hva jeg kunne i dag.

Innlegg 101

Dette er selveste innlegg nummer 101! Det er saker det. Men det var jo litt dumt at jeg ikke sjekka forrige gang, at forrige innlegg var innlegg nummer 100. Det skulle nesten blitt feiret. Men sånn ble det ikke.

I øyeblikket så leder Rosenborg 0-2 over stakkars Lyn. Og det tilsvarer en 4.plass på tabellen så jeg i stad. Det er ikke så gæli må jeg få si. Men kampen er ikke helt over enda.

I dag har jeg bare sittet på sofaen her jeg er nå. Jeg våknet klokken 11 og var ganske fornøyd med det. Men jeg stod ikke opp før klokken 14.00. Det var litt voldsomt. Men jeg hadde ingen planer for dagen, så så ingen grunn til at det gjorde så mye. Det eneste fornuftige jeg har gjort i dag er å lime inn bilder til kvås-albumet mitt, så nå er det ferdig og klar for turen til Lundeneset.
I tillegg fikk jeg fylt penger på busskortet mitt så jeg kommer meg på jobb til uka.

Shit! Er det mulig?! Huff. I siste minutt skårer Lyn! Nei, det skulle ikke vært lov. Men Rosenborg vant i det minste. Ble 1-2 i stedet for 0-2. Det er dårlig...

I morgen er min andre lærlingsamling. Jeg er litt fornøyd med bildene jeg skal levere inn, men vi får bare vente og høre på all kritikken som kommer. Det er sikkert en hel del. Men det er jeg åpen for, jeg går med innstillinga at mine bilder ikke er gode nok. Bare helt greie. For jeg er jo helt ny lærling, så det er jo ikke helt uvanlig at mine bilder er dårligere enn de andre sine liksom, så jeg blir ikke knust av kritikken. Jeg tar det til meg, og prøver å lære av det, og forbedre det ved videre fotografering.

Kveld

Med en slik flott start på dagen ut i fra Karoline sine øyne, med tanke på bloggskriving, så tenker jeg å avslutten dagen på en flott måte også. Dermed skal jeg gi en liten oppdatering av hvordan dagen faktisk ble.

Jo, det ble en bra dag. Det var ikke så veldig spennende på jobb da. Men dagen gikk nå. Jeg fikk gjort unna en del bilder. Det var jo kjekt. Og så fikk jeg testet litt kameraer. Og det jeg fant ut av var at fujifilm-kameraene er treige. Det tar en evighet før bildet lagres og å skifte mellom avspilling og kameramodus. Men det gir kjempe bilder da. Og Olympus er stilig, men det gir kalde og gusjete bilder. Men det er raskt da, i forhold til Fuji. Og til slutt har vi Canon, som jeg mener er best. Det er raskt, og gir gode bilder. Og for min del så skjønner jeg meg best på dette kameraet siden jeg har hatt et Ixus kamera tidligere. Så da vet du og jeg det.
Men den aller siste timen på jobb var bare fæl. Da gikk jeg rundt og venta, og venta på at klokka skulle bli 18.00. Og det tok en evighet. Jeg hadde ikke mer å gjøre, og det var ingen i butikken. Og dermed går klokka sent. Men til slutt fikk jeg stenge og stikke hjem.

Vel hjemme var det bare å hive seg ut av nåværende klær, og kaste seg opp i dem nye. Piffe seg opp med litt sminke og rette litt på håret. Og så ble jeg hentet. Vi kjørte av gårde til Børsa og hjem til Maren. Så nå vet jeg hvor hun bor. Det er jo litt kjekt. Det var en hyggelig bursdag. Det ble mye latter, slik det bør være. Vi lekte sånn "dyre-lyd-leken". Man sitter i en ring, hver plass har sin dyrelyd, og så skal man sende lyder rundt ved først å si sin egen lyd, for så å si en av dem andres lyd like etterpå. Og med mange rare lyder og bevegelser, ble det godt med latter. Og mange rykket til bunns, og noen ble sittende på toppen. Men morsomt var det i hvertfall.
Og resten av hva vi gjorde var å spise nachos, og prate dill...

Da vet du hva jeg fikk ut av dagen i dag. God natt =)

Morgen

Morn. Det er i hvertfall det det er for meg. Tidlig en lørdags morgen. Dermed må denne bloggen bli kortere enn de andre, for jeg har egentlig litt dårlig tid. For jeg må komme av gårde til Oti, åpne butikken og ta kassaoppgjøret før klokka 9. Og da burde jeg egentlig komme meg av gårde straks, skal jeg være sikker på å rekke det.

Og forkjølelsen min lever videre. Jeg er ganske så snufsete og tett i nesa, hoster litt, og har litt sår hals. Men den slappe følelsen i kroppen forsvant etter den rare dagen i uka, onsdag var det kanskje. Og det er jeg glad for. For det er så fælt å være slapp hele tida og forkjølet. Det er tungt. Men jeg håper for all del at denne forkjølelsen tar slutt snart. For det er ikke noe moro å gå rudnt og snufse hvert 5.sekund og ha problemer med å puste. Men jeg håper det blir snart.

Og i kveld skal jeg i min første bursdag på Orkanger, eller mer rett, i Børsa. Maren ble 18 for en uke siden, og nå skal det feires. Jeg håper det blir koselig. Men det blir litt stress og, for jeg slutter klokka 18 på jobb, kommer ikke av gårde før litt over, og så blir jeg hentet kvart på 19 igjen. Så det er godt jeg har lagt fram klær, jeg håper bare at det kommer til å se bra ut på, for det har jeg ikke sjekket.

Men da må jeg løpe.

Til Karoline

Dette innlegg er dedikert til Karoline. Hun savnet oppdatering. Så her må jeg gi henne det.

Og Karoline er en fantastisk person som gjør meg glad! Det skal du ha.
Hun kan å være snill. Og morsom. For en bra person sier jeg bare.

Og Join Us. Der er det kos. I dag var jeg skikkelig i slaget. Det var så moro å synge og bevege seg til rytmen. Synge hemningsløst med skikkelig trøkk til en sang som har mening! Kan du tenke deg noe bedre? "I wonder, I wonder".
Følg med på årets Tv-aksjon, så vil dere høre en nydelig sang! (Det går mye i utropstegn i dag, det er så mye å understreke)

Jeg ble veldig sentimental nå. Pipler en tåre her og der. Og med en nydelig sang til, så blir det ikke lettere å la vær. Men ingen bekymringer, det er ikke noe fælt. (jeg har det litt med å si at folk ikke skal bekymre seg her på bloggen, for det er vanskelig å gi uttrykk for hvilken måte jeg sier ting på her)

Men jeg er glad for alle de flott personene jeg har fått blitt kjent med opp igjennom de siste årene, og de årene før der igjen. For dem som har vært med og forme meg, slik at jeg ble som jeg er den dag i dag. Tenk på det du. Det er litt utrolig. Og de viktigste elementene i mitt liv tror jeg må være, familien på Røros-sida, frikirka, kvås, og ikke minst mamma og pappa. Der jeg er vanvittig stolt av pappaen min. Det tror jeg de fleste som kjenner meg vet. Og vet du hva, det er faktisk det som er det mest vanskelige å si, at jeg er stolt av ham. For hver gang jeg sier det, da kommer tårene uansett omtrent. (kommer litt an på settingen, men ved å faktisk gå inn for å si de ordene med mening, så skjer det)

Og å få høre av Karoline, at hun synes jeg er tøff. Hva mer kan man be om liksom? Det er jo allerede alt for mye. Å være et forbilde er en stor gave. Tenk så fantastisk. At noen mener du er så bra at de vil bli som deg, på en måte. Jeg føler meg utrolig beæret. Det var liksom ikke helt det jeg trodde skulle komme ut av det fæle som skjedde for 4 år siden nå. Men man bestemmer jo ikke utfallet av livet sitt heller da. Man gir det bare en pekepinne, så blir resten som det blir.

Og dette innlegget skulle jo ikke være så langt, men fikk så mye på hjertet. Og håper Karoline blir fornøyd med dette innlegget. (Jeg skulle ønske at jeg ikke måtte gå å legge meg nå, for det er så teit å måtte gå på badet å ødelegge stemningen jeg har fått nå)

(Og beklager Karoline, men jeg har ingen gøye bilder å legge ut)