Til Karoline

Dette innlegg er dedikert til Karoline. Hun savnet oppdatering. Så her må jeg gi henne det.

Og Karoline er en fantastisk person som gjør meg glad! Det skal du ha.
Hun kan å være snill. Og morsom. For en bra person sier jeg bare.

Og Join Us. Der er det kos. I dag var jeg skikkelig i slaget. Det var så moro å synge og bevege seg til rytmen. Synge hemningsløst med skikkelig trøkk til en sang som har mening! Kan du tenke deg noe bedre? "I wonder, I wonder".
Følg med på årets Tv-aksjon, så vil dere høre en nydelig sang! (Det går mye i utropstegn i dag, det er så mye å understreke)

Jeg ble veldig sentimental nå. Pipler en tåre her og der. Og med en nydelig sang til, så blir det ikke lettere å la vær. Men ingen bekymringer, det er ikke noe fælt. (jeg har det litt med å si at folk ikke skal bekymre seg her på bloggen, for det er vanskelig å gi uttrykk for hvilken måte jeg sier ting på her)

Men jeg er glad for alle de flott personene jeg har fått blitt kjent med opp igjennom de siste årene, og de årene før der igjen. For dem som har vært med og forme meg, slik at jeg ble som jeg er den dag i dag. Tenk på det du. Det er litt utrolig. Og de viktigste elementene i mitt liv tror jeg må være, familien på Røros-sida, frikirka, kvås, og ikke minst mamma og pappa. Der jeg er vanvittig stolt av pappaen min. Det tror jeg de fleste som kjenner meg vet. Og vet du hva, det er faktisk det som er det mest vanskelige å si, at jeg er stolt av ham. For hver gang jeg sier det, da kommer tårene uansett omtrent. (kommer litt an på settingen, men ved å faktisk gå inn for å si de ordene med mening, så skjer det)

Og å få høre av Karoline, at hun synes jeg er tøff. Hva mer kan man be om liksom? Det er jo allerede alt for mye. Å være et forbilde er en stor gave. Tenk så fantastisk. At noen mener du er så bra at de vil bli som deg, på en måte. Jeg føler meg utrolig beæret. Det var liksom ikke helt det jeg trodde skulle komme ut av det fæle som skjedde for 4 år siden nå. Men man bestemmer jo ikke utfallet av livet sitt heller da. Man gir det bare en pekepinne, så blir resten som det blir.

Og dette innlegget skulle jo ikke være så langt, men fikk så mye på hjertet. Og håper Karoline blir fornøyd med dette innlegget. (Jeg skulle ønske at jeg ikke måtte gå å legge meg nå, for det er så teit å måtte gå på badet å ødelegge stemningen jeg har fått nå)

(Og beklager Karoline, men jeg har ingen gøye bilder å legge ut)