Pust og pes

Denne dagen, og gårsdagen har vært aktiv kan jeg si. Solveig, Karoline og jeg har vært på telttur oppe bak Ørneknipen. Vi pakket sekken, gjorde klar lavvoen og la av gårde. Det var ikke lett, med en tung sekk på ryggen i bratt oppoverbakke blir man ganske anpusten. Heldigvis tok vi en del pauser skulle vi klare å komme opp. Vi gikk i 2,5 timer til sammen og vi visste ikke helt hvor vi skulle, men vi hadde fått en beskrivelse på et sted vi kunne gå til, så prøvde oss på den. Men vi vet enda ikke om vi fant rett sted. Ut i fr aveibeskrivelsen kan det virke som vi kom rett, men ut i fra plassen så det ikke ut som det kunne være her. Men vi valgte å campe her ettersom klokken var nærmet seg 22.00 og vi begynte å bli sultne. Vi satte opp telte og tente opp bål mens jeg hoppet i vannet for å få vasket meg. Vannet var godt det, og det var deilig å bli litt ren, selv omdet kunne bli litt kaldt, så gikk det bra etter at jeg fikk på meg alt ulltøy og fleecegenser. Da smakte det godt med grillet pølse. Etterpå hadde vi banan med smeltet sjokolade, noe som var litt grisete men godt.

Etterpå beveget vi oss inn i teltet og la oss inn i soveposene, utenom Solveig som ikke hadde noe, men der i mot brukte et pledd og en søppelsekk. På et eller annet vis hutret jeg som bare det der jeg lå i soveposen. Selve kroppen var jo egentlig ikke kald, men jeg hadde slike frysninger, og fikk ikke sove. Lå i en time og prøvde å sove, men da ble jeg lei og bestemte meg for å gå ut og ta en tur på do for å se om det kanskje hjalp. Før dette hadde jeg ligget og spilt kabal på mobilen, egentlig ganske underholdene, men hjalp ikke. Da jeg kom inn igjen så begynte vi å prat, elelr jeg satt og pratet mens de andre nikket ja og nei. Dette hjalp meg faktisk til å slutte å fryse, men da jeg sluttet å prate så begynte det igjen. Etter litt begynte jeg å spille en kaptein Sabeltann sang, en rolig en. Og da, ble jeg søvnig. Holdt nesten på å sovne da, men så sluttet sangen. Heldigvis tok Karoline på ny musikk og ikke lenge etterpå greide jeg å sovne. Jeg var ganske kald på nesa da jeg våknet i 6-tiden og stakk ut en ny tur på do. Denne gangen var det blitt lysere ute og det lå en nydelig, spennende dis over vannet. Så jeg grep tak i kameraet mitt og prøvde å ta noen spennende bilder, og tror jeg lyktes på et par.



Vi stod opp klokken 10 og lå og solte oss lenge i solen, blant tusen pissemaur. Jeg hater slike maur, de går over alt, og de biter også faktisk. Så dermed ble det ikke så behagelig å ligge der for meg i hvertfall. Etter en stund gikk Karoline og Solveig ut i vannet for å leke med shampo. Det var visst en tanke kaldt, men de kom seg uti til slutt. De lekte seg en del i vannet før de til slutt kom seg opp og la seg for å tørke. Da klokken ble rundt 13.30 pakket vi sammen og 14.30 var vi kommet bort til skogsveien og lagt fra oss bagasjen for å ta en tur til toppen av Ørneknipen. Turen dit tok oss vel rundt 15 min kanskje. Da vi kom tilbake til bagasjen vår var vi innmari varme, tørste og så litt vemodige ved tanke på den lange turen hjem. Vi måtte diskutere litt om hvilken vei vi skulle gå, men uten noen krangel så valgte vi den mest logiske veien, altså høyre. På den veien kom vi forbi en bekk, hvilken velsignelse. Vi ble lettet og fylte flaskene våre. Dermed så vi lysere på veien hjem. Ved neste kryss ble det en ny, liten diskusjon om hvilken vei vi skulle. Men igjen tok vi den mest logiske, altså høyre.

Og etter langt om lenge, og lenger enn langt, kom vi plutselig til et jorde som Solveig og Karoline kjente igjen. Da ble vi alle glade, og så bare det ned Marklandskleivane. På denne veien begynte jeg å få ganske vondt i beina, eller tyngden begynte å ta meg. Men jeg holdt ut helt til skolen, og da var jeg glad.

Det var en kjempe opplevelse og gøy tur. Jeg er glad jeg ble med på turen. Nå er jeg ganske sliten i beina, men det er litt gøyalt og. Da kjenenr jeg at jeg har trent, noe som er en bra ting. Det smakte godt med kveldsmat, taco med mye godt. Og en vollyballkamp etterpå var heller ikke å klage på. Vollyball er og blir gøy, så lenge man får til et visst spill.

Nå nyter vi kvelden ved å se på Gullruten, mye gøy der. Vi kikker litt smått etter lærer Camilla i grønn kjole, men jeg har enda ikke sett henne. Og de som sitter i dette rommet nå er Solveig, Karoline, Lars Martin, Marit og jeg. Så da skal jeg kose meg videre her med tven.