Langemann lurer alle

Jeg kan det å sette opp et blidt fjes og se glad ut, uten noen bekymringer i verden. Men vet du hva? Det er ikke slik det egentlig er. Og bare så jeg får oppklart det, ting som står på denne bloggen kan virke fælt og brutalt og høres ut som jeg har store problemer, men greia er den at jeg har behov for å skrive ut ting. Så jeg har det egentlig ikke så forferdelig som det høres ut, men inni blant blir det litt mye og da får jeg et behov for å skrive det ut. Det er en god måte å få ut ting på. Det er blitt gøy å skrive. Det er nok en del av min bearbeidelse av ting. Det er liksom mye letter å skrive ned ord enn å måtte sitte å formulere seg i øyeblikket. Da blir ting hindret av tårer og jeg får ikke fram det jeg egentlig vil si.

Akkurat for tiden virker det som følelseslivet er i litt ubalanse. Er på randen til å felle tårer når som helst, og føler meg alene selv om jeg er blant venner. Og særlig i dag som faktisk alle folkene mine var borte. Det var litt fælt, selv om jeg vet jo jeg har andre jeg kan gå med, men på et vis føler jeg meg et steg vekke i fra dem. De er liksom sin gjeng, og så kommer jeg som en attpåklatt. Det er sånt som skjer ubevisst. Men det er mye enklere dette på Kvås, enn det ville vært på Tangen feks. Der ville jeg følt meg forlatt og borte, mens på Kvås er det alltid noen folk. Problemet er bare at de vet jo ikke at jeg ikke er i topp humør for tiden, men jeg vil være det. Nå i fin været. Og jeg vil så gjerne fortelle alle om min situasjon, men det passer seg aldri, og de har sikkert ingen interesse av å vite det. Jeg har for store tanker og drømmer.



Det er så merkelig hvor mange forskjellig humør man er i, og når man er i et humør er det utenkelig hvordan dette kan forandre seg, og hvordan alt annet forandrer seg med det. Som i disse tider der alt er litt småtrist så kan jeg ikke se hvordan ting vil være anderledes i morgen kanskje. Jeg har den følelsen av at jeg vil ligge i noens armer å bare gråte fra meg, men finner ikke den personen. Og dette er ord jeg bare popper ut av hjernen min, ting må ikke bli tatt bokstavelig, men det er og en grunn til at de blir skrevet.


Det er stusselig her når verken Solveig, Karoline eller Linda er her. De gjør ting så mye gøyere, særlig når de er alle tre. Jeg har ikke fått den daglige latterkrampen i dag... Den savner jeg. Men jeg håper dere koser dere på tur. Det hadde vært så gøy å vært med.

Langemann fortsetter å lure alle. Alle som enda ikke vet.