Biskopen

Jeg vet ikke hvor kult det er, men det må jo være ganske kult å ha sunget for Biskopen i Nidaros...

For det gjorde vi i går i hvertfall med koret Join Us. Det var en oppløftende gudstjeneste. Jeg må selv innrømme at jeg trodde det kom til å bli litt stusselig med en helt vanlig gudstjeneste i statskirken, sikkert tilrettelagt for de gamle, for det var nå dem det var flertall av.

Men, det skjedde ikke. Han biskopen var jo drit kul! Han snakket på en slik engasjerende måte og jeg satt nesten og småflirte hele tiden. Og han tok seg den frimodighet ved å be opp første rad med Join Us-folk og få til å stille seg i en sirkel som det var umulig å komme inn i (et eksempel på hvordan det kan være i enkelte vennegjenger) Og så ber han meg komme opp og prøve å komme meg inn i ringen. Så jeg prøvde bitte litt å dramatisere, bitte litt. Og det var ikke lett å komme inn!! De var slemme og stengte meg ute!!! Og så spurte biskopen hvordan det føltes å bli stengt ute, så jeg svarte at det var ikke særlig greit... Så da åpnet de ringen for meg og jeg kom inn!

Og så sang vi postludium (tror det er slutten) med to friske sanger. Og det var ganske morsomt å stå der og svinge og "skrike" ut, jeg vet jeg ikke har den beste stemmen, men jeg har litt guts og gir på litt for at vi skal ha litt trøkk i hvert fall (håper det hjelper). Og på sidelinja på siste sang så ser vi biskopen stå og svinge seg til sangen vår. DET var morsomt! Da måtte jeg bare glise. Han likte sangen vår veldig godt og hadde mest lyst til å danse seg vei nedover gangen. Tenk for et syn det kunne vært.

Så, det var en ganske fin gudstjeneste!