Gjennom andre møter man Gud

I helga har jeg vært på Impuls i Vennesla. Det ble en tanke anderledes enn forventet, men jeg fikk noe ut av det på morgenmøte på lørdagen.

Da var det Marianne som holdt talen. Hun snakket om et eller annet som jeg selvfølgelig ikke kan huske. Jeg husker aldri hva temaet på en tale er. Hun startet i hvertfall med å sammenligne vårt forhold til Gud med det å poppe popcorn. Og sendte rundt en pose med popcorn, nam nam. Hun sa noe om at vi trenger noe mer enn oss selv for å bli noe mer. Slik som et maiskorn trenger varme for å bli til popcorn, som er så mye bedre enn et lite korn. Og nå kom jeg på at hun snakket en del om selvbildet vårt. Videre snakket hun om det å ha foreldre å lene seg tilbake på. Som er der uansett hvem vi er. Og slik er det hver gang det blir snakket om det å ha foreldre. Jeg føler meg foreldreløs. Selv om jeg har en mor, så er hun ikke den mor som man tenker på. Jeg får ikke den tryggheten hos henne.

Ppå slutten av talen sa Marianne at hun følte det var noen i salen som hadde en konflikt med noen i familien sin. Og fortalte at man kunne gå til forbønn. Da tenkte jeg først at, ja, det kunne vært meg, men jeg har jo egentlig ikke en konflikt i familien min, dermed vil ikke jeg gå til forbønn. Men ettersom lovsangen fortsatte, presset tårene seg fram. Det måtte være noe mer. Men jeg prøvde å kontrollere dem og holde dem unna. Men hele tiden kom de tilbake og jeg lurte på om jeg skulle gå til forbønn, men med en gang jeg tenkte på det, presset tårene på, så da tvang jeg bort den tanken. Til slutt ble det for mye. Tårene kom sildrene. Det strømmet over og jeg ble sittene å hulke. Da følte jeg Guds nærvær. Det må ha vært Gud som talte til meg, det er jeg overbevist om.

Like etterpå kom Marianne bort til meg og lurte på om hun kunne be for meg. Det var det jeg egentlig hadde håpet på. For jeg er en beskjeden sjel og vil gjøre minst mulig av meg, men likevel bli sett.

I vår så traff jeg Marianne i Imi kirken, og da ba hun for meg, og så meg. Hun fikk for seg et bilde og en følelse av at jeg ikke helt greie å ta mitt forhold til Gud helt ut. Noe jeg følte var ganske riktig.

Og denne gangen så hun meg også. Hun fikk et bilde denne lørdagen også. Et bilde av en krystallstjerne. Dette sa meg lite først, men så fortalte hun videre. Hun mente at denne krystallstjernen var et bilde på hvor verdifull jeg var. At jeg faktisk har stor verdi, og at jeg blir sett, selv om jeg kanskje ikke føler det. Da strømmet tårene enda mer på. Jeg følte meg så truffet. At jeg er slik en verdifull sjel i Guds øyne, I pappas øyne. Noen passer på meg også.

Gud er fantastisk, og han virker gjennom oss mennesker. Og det er så deilig å gråte, selv om jeg har litt hemninger for å slippe tårene løs, ettersom de som regel kommer i sammenhenger der det ikke passer seg. Men jeg vet Gud er med meg, og han hjelper meg, og han er fantastisk.

For Alltid Trofast

1.vers

Hør, den rungende sanghvor engler tar del i å gi Gud all æreStor er hans trofasthetslik som han har vært, vil han for alltid være

Refreng

Jeg vet du vil føre meg gjennom,du har alt det jeg trenger på veien mot mitt hjem i himmelen
Din godhet og nåde vil vare,aldri står jeg alene i livet Din trofasthet vil bestå!
For alltid trofastFor alltid trofastFor alltid trofast

2.vers

Før jeg en dag ble til så kjente du meg og alle mine dager

Hvor utrolig du er Selv ved livets slutt, vet jeg min redning lever

Copyright©2006 - Thomas Wilhelmsen