Hva hvis?

Ja, hva hvis? Hvis jeg fikk beskjeden, du har barer et par år igjen å leve. Hva skulle jeg gjort da? Det har slått meg de par siste dagene. Etter å ha lest "Ida's Dans", eller jeg holder på, så slo det meg, at hva om jeg plutselig fikk denne beskjeden. Beskjeden om at jeg snart vil komme til å dø. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skulle tatt meg til. Det har liksom på en måte gått litt inn på meg, at det kan jo faktisk skje. Ikke at jeg tror og går og uroer meg for dette, men hva om det plutselig skjedde. Hva ville jeg gjort da? Hva er det jeg vil gjøre og oppleve før jeg dør? Det er jo noe jeg faktisk kanskje burde tenke på. For man burde jo faktisk leve i nuet å gjøre det man ønsker å oppleve. Ikke bare gå med i hverdagen og la livet løpe forbi.

Men det er ikke lett. Det er sikkert. Hva er det jeg faktisk har som en stor drøm å få gjort? Min drøm for tiden er å bli fotograf, lykkes innen det, skaffe meg familie og de typiske greiene. Og dette er noe jeg ikke ville kunne få utrettet om jeg visste at jeg bare hadde to år igjen. Men jeg ville så gjerne ha fått oppleve å ha en person som var oppriktig glad i en. Hatt en ved min side i den vanskelige tiden. Det er noe jeg mener alle burde få oppleve.

Men hva jeg videre ville ha gjort, det vet jeg ikke. Hva er så stort at man vil gjøre det som det siste man gjør? Jeg klarer ikke å komme på det. Selvfølgelig har vi saker som å hoppe i fallskjerm og den type ting, men hva utgjør det i det store hele? Hadde jeg skulle gjort noe, så ville jeg ha gjort noe som var betydningsverdig. Men hva? Det er et vanskelig spørsmål.

For i tillegg tenker jeg, at om jeg fikk kreft. Det er det jeg tenker på. Det er det jeg leser om, i Ida's dans. Det er interessant å lese hvordan behandlingstiden egentlig var. Det gir meg en tankevekker. Jeg ser for meg selv i den situasjonen. Hvordan ville jeg brukt tiden min? Hvordan ville jeg taklet behandlingen? Det er en utrolig spennende bok må sies, og jeg blir følelsesmessig rørt hver gang jeg leser i den.

Dette er spørsmål som dukket opp i hodet mitt. Og jeg lurer på om jeg kommer på noen svar, og om de svarene er verdt noe. Og ved disse tankene ser jeg hvor verdifullt livet er.

(Og for de som bekymrer seg ved disse ordene, kan roe seg helt ned. Jeg går ikke rundt å tror jeg skal dø i nærmeste fremtid)