Følelsen skyldte over meg denne uka. Det har ligget, og ligger å trykker der. Jeg skjønner ikke helt hvorfor, men jeg føler meg utenfor uansett hvem jeg er sammen med denne uka her. Hvorfor det er slik, det har jeg ingen forklaring på. Det er bare en litt tung periode nå.
Å ha hatt ei skikkelig skikkelig god venninne nå, eller en trygg og kjent armkrok å krype inn i, hadde vært godt. Så kjenner litt på ensomheten, at jeg ikke har noen å betro meg til.
Og at jeg har så lyst til å finne ut mer om pappa, men det kommer ikke noe lengre. Og tristheten kommer sikkert i fra savnet. For jeg savner pappa noe fryktelig innerst inne egentlig. Jeg er da ikke unormal og sterk hele tiden.
Kanskje jeg savner litt at noen ser meg? Jeg vet ikke jeg. Det er det som gjør det litt vanskelig.
3 kommentarer:
" Herre, du ransaker meg og kjenner meg. Om jeg sitter eller står, så vet du det, langt bortefra merker du mine tanker. Om jeg går eller ligger, ser du det,
du kjenner alle mine veier.
Ja, før jeg har et ord på tungen,
vet du det, Herre, fullt og helt.
Bakfra og forfra omgir du meg,du har lagt din hånd på meg.
Det er for underfullt til å skjønne" - Samle 139. 1-6
:)
Tusen takk, og i all omtenksomhet så triller det en tår på mitt kinn
DU er tatt! Se bloggen min for mer info!!
Legg inn en kommentar