Utrolig synes jeg

I helga har jeg vært på Røros i anledning besøk i fra selveste broderen, Atle. Fikk rokert på jobben, og så bar det av sted. På fredagen var jeg med tante og hennes gjeng på en forestilling av Arnfinn Strømmevold. Underholdende det. Og så fikk jeg kjøre tantes bil til Glåmos, i isregn, som jeg liker å kalle det. Det var ganske skummelt ved tanken, men det gikk veldig fint. Merket ikke noe til isen. Og å starte i bakke etter ikke å ha kjørt på sikekrt over en måned, er ikke hlet det ultimate. Det gikk litt usmidig i starten, men null problem.

Lørdagen kjørte jeg bilen tilbake til Røros og gikk i gata sammen med Ann Elisabeth. Hyggelig det, og fikk kjøpt et par julegaver. Vel så greit tenker jeg. Og så ble det mat, og så dro vi til Glåmos igjen ettersom tante og bestefar skulle på jubileum oppi Samfunnshuset, og jeg skulle hente Atle på stasjonen, og igjen få kjøre bil, men denne gangen bilen til bestefar. Ikke akkurat det samme som tante sin. Må enkelt og greit si at jeg liker tante sin bil mye bedre! Blitt bortskjemt på nye og fine biler jeg. De er mye mer behagelige og trygge å kjøre.

Og søndag var Atle sin bursdag. Han ble 23 år om jeg ikke har bommet, og det ble kaker og gaver. Og vi tok en tur til Aursundet før jeg måtte ta toget tilbake til Orkanger.

Men i helga var det også 4 år siden pappa døde. Tid for ettertanke. Det er ganske rart. Men jeg fikk egentlig en god følelse i helga og. Jeg tror Gud har en større mening med dette og meg. Pappa døde ikke forgjeves. Jeg tror det er med på å få meg til å komme langt i livet. Gud tenker så mye lengre enn oss. Og jeg har troa på Gud. Og jeg har troa på pappa. Han er mitt store forbilde. Og jeg vil leve i hans fotspor.

Så derfor var det så utrolig godt, og spennende å finne ut det jeg fant ut i helga. Plutselig fant jeg pappas minnebok i fra Rødde fhs, sånn helt uten videre. Jeg skjønner ikke at jeg ikke har sett den før. Men jeg satte meg til å lese den, i håp om å finne ut noe spennende om pappa. Men det var ikke så mye å komme med, annet enn at folk syntes pappa var beskjeden, grei og sporty. Kanskje litt som meg (utenom det sportye). Men plutselig så kommer jeg over et navn jeg har hørt før i Orkdalen. Kulbranstad, en person jeg har blitt kjent med her, heter det, kom jeg på. Og etter å ha sett på bostedet til han i boka, så kunne jeg ikke slå fra meg tanken om at det kunne være samme sted som han jeg kjenner her. Jeg har aldri helt fått med meg hva det het der han bor, men intuisjonen min koblet de i hvertfall sammen, heldigvis.

Så jeg tok kontakt med han her bekjente/kjenningen min, og spurte han ut om faren hans. Og tror du ikke, at det stemte?! Joda, det er helt vilt synes jeg. At faren til han her Roar som han heter, gikk i sammen med faren min på Rødde. (Og trolig var de litt gode venner) Og nå så har jeg blitt kjent med han her Roar. Jeg synes det er sprøtt jeg. Enkelt og greit. Og jeg mener det er Gud som har en finger med i spillet her og. For tilfeldighetene for at jeg støter på sønnen til en pappa gikk på Rødde med, i Orkdalen, den er liten på sett og vis.

Men det var ikke den eneste bekjente pappa gikk på skole med. Nei, faren til ei ann jente jeg har kommet i kontakt med gikk også i sammen der. Så jeg håper på å kunne få noe mer ut av dette.

For jeg merker jeg savner pappa for tiden. Ikke sånn fælt savn, men sånn faderlig savn, om du skjønner. Og jeg er svært opptatt av å få vite mest mulig om pappa og hans liv, og synes det er kjempe stas å finne gamle ting av hans. Nå er nå halve rommet mitt dekket av bilder fra ham omtrent.