Jeg fikk pappas ansvar på mange måter. Jeg ble husets overordnede sakt på ekstremt vis. Mamma hadde ikke så mye å stille opp med, og de praktiske avgjørelsene falt på meg. Jeg tok det ikke så alvorlig eller fælt og måtte passe på at det ble middag, passe på at regningene ble betalt, og at vasken ble tatt. Jeg måtte jo gjøre noe i huset jeg også, men så begynte tantene mine å gjøre meg oppmerksom på at jeg faktisk gjorde veldig mye. Det var ikke normalt, eller bra for meg å ha så mye ansvar. Men det var liksom ikke så mye å gjøre med situasjonen. Mamma var syk, min bror var syk, mens jeg var frisk. Og med den ansvarsfølelsen jeg får, så gjør jeg unna tingene.
Og plutselig hadde jeg blitt en av disse problemfamilien. Noe jeg aldri i livet trodde jeg skulle bli, eller ønsket å være. Tenker liksom at det er andre som har problemer, jeg vil leve et standar norsk familieliv, men det går ikke lenger, nå som pappa er borte.
Jeg har nå blitt en av de som burde gå til psykolog, en av dem som strever hjemme. Men like vel så vil jeg ikke innse det. Jeg vil leve det norske standard livet. Ting skal ikke være som de er nå, og jeg fortrenger det, tror jeg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar